Lenge så det nesten ut som krigen i Ukraina sto stille. Så lite bevegelse ved fronten at det knapt var nyheter derfra.
Men det som i månedsvis så ut som nær stillstand på kartet, var ikke det. Det var brutale kamper der tusenvis av soldater ble drept. På begge sider, men verst på russisk side.
Putin tvinger seg frem på ukrainsk land fullstendig uten respekt for egne soldaters liv. Noen særlig respekt for ukrainske liv kan man da ikke regne med at han har.
Nå kommer det flere nyheter fra krigen, og de er ikke gode. Ukrainerne har i lang tid slitt med å holde russerne tilbake i Donbas. Denne uken var også Putin tydelig på at det er kontroll over denne østlige regionen som er Russlands viktigste mål i krigen nå.
Men nå angriper russerne også sivilbefolkningen stadig mer. Byer over hele Ukraina, fra Lviv i vest til Pokrovsk i øst, blir angrepet med missiler og droner.
Russland går etter vann- og energiforsyningen, vel vitende om hvordan det rammer befolkningen.
Snart kommer vinteren. Med stadige angrep på strømnettet, ligger den an til å bli farlig.
Putins plan er selvsagt at ukrainerne skal få nok av krig og presse dem til forhandlingsbordet. Slik vil han sikre seg det han har ønsket hele veien.
Russland invaderte ikke nabolandet for noen landområder i øst. Det Putin vil er å diktere ukrainsk politikk.
Hvis ukrainerne ikke orker mer krig, er det forståelig. På et tidspunkt er kanskje antall døde og lemlestede så høyt at det får være nok. Kanskje må noe ofres for at ukrainske barn får en hverdag uten frykt, flyalarmer og ødelagt skolegang. For at flere skal slippe å flykte.
Ukraina har også slitt med å få mobilisert nok soldater. Krigen tærer åpenbart på etter to og et halvt år.
Men ukrainerne er ikke i ferd med å gi opp. De er ikke i ferd med å tape krigen. De er bare ikke i ferd med å vinne heller.
De risikerer å tape. Om de ikke får tilstrekkelig støtte, fra oss.
I sommer fikk noen undersøkelser oppmerksomhet rundt om i Europa, fordi de viste at stadig flere ukrainere, rundt en av tre, er villige bytte land for fred. Altså, Russland får beholde okkuperte områder mot at krigen tar slutt.
Men – undersøkelsene viser mer: De er bare interessert i byttehandelen hvis den innebærer frihet. Og garantier for at det ikke blir en ny krig.
Siden Putin invaderte Ukraina for å få politisk kontroll, er et sånt utfall rimelig usannsynlig nå.
Ukrainere kan antagelig få en slags midlertidig fred, men uten selvstendighet. Nettopp derfor de kjemper på som de gjør, mot en motstander uten hemninger.
Og derfor de gikk til det dristige og oppsiktsvekkende skrittet å gå inn i Russland.
Hva som kommer ut av det vet vi ikke ennå, men i fire uker har ukrainerne altså okkupert et område på dobbel størrelse av Bergen.
Håpet er at det tar trykket vekk fra fronten, der det går feil vei. Og at russerne etter hvert får problemer med å forsyne styrkene sine.
Men det man kanskje kan kalle en PR-kampanje for okkupasjonen i Kursk er interessant. De viser frem hvor respektfullt de behandler folk som bor i områdene de har okkupert. De signaliserer at de, i motsetning til russerne, etterlever internasjonale regler og konvensjoner.
Dette er også kjernen i krigen.
Ukraina var et brokete demokrati før krigen brøt ut. Korrupsjonsproblemene var beryktet, og de har ikke blitt borte.
Den vestlige støtten til Ukraina handler heller ikke om å forsvare et fullkomment demokrati.
Det handler om at et selvstendig land skal ha mulighet til å velge demokrati, og prøve å få det til å virke, fremfor å bli påtvunget Putins diktatur.
Støtten fra europeiske land og fra USA har vært stødig. Og det til tross for at skepsisen til å opprettholde den har falt en del i befolkningen rundt om i Europa.
Men hele veien har vestlige land måttet balansere: Hvor mye kan vi støtte Ukraina uten å eskalere krigen og bli dratt inn i den?
Den avveiingen er nødvendig. Dette kan ikke komme ut av kontroll.
Men det er også en smertefull balansegang. Begrensningene vestlige land har lagt på bruk av våpen hindrer ukrainerne å forsvare seg mot angrep som ødelegger landet.
Forhåpentlig kan Ukraina få tilbake både okkupert land og sikre friheten. Det kommer jo en tid for forhandlinger.
Men det er dessverre én tings som hjelper dem fram dit: Mer våpen.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.