TV-anmeldelse «The Penguin»: En gangster bare en mor kan elske?

2 months ago 41

«The Penguin»

Med: Colin Farrell, Cristin Milioti, Rhenzy Feliz, Theo Rossi, Clancy Brown, Michael Kelly, Deridre O’Connor, Emily Meade, Scott Cohen, Michael Zegen

Amerikansk krimdrama i åtte deler

Premiere på Max fredag 20. september

Serieskaper: Lauren LeFranc

Manus: Lauren LeFranc, Erika L. Johnson, Noelle Valdivia, John McCutcheon, Breannah Gibson, Shaye Ogbonna, Nick Towne, Vladimir Cvetko

Regi: Craig Zobel og Helen Shaver

«The Batman» (2022) var en av de minst superheltete superheltfilmene i manns minne.

Den var en grim, mistrøstig seriemorder-thriller, med langt mer til felles med David Fincher («Seven», 1995 og «Zodiac», 2007 i særdeleshet) enn – åh, «The Flash» (2023), for eksempel.

TV-serien «The Penguin» springer ut av det samme trøstesløse universet, og er like tynt forbundet med røttene i tegneseriebransjen.

Vi har å gjøre med en gangster-krønike, en tradisjonell sådan, som låner varemerket og tittelkarakteren fra superhelt-verdenen. Men tilsynelatende mest for synergieffektens skyld.

NÅ DA?: Fortsatt Colin Farell i «The Penguin», gitt. Foto: Warner Bros. / Max

Oswald «Oz» Cobblepott, også kjent som «The Penguin», en av Batmans nemesiser, gjorde et innhopp i «The Batman», spilt av en ugjenkjennelig Colin Farrell. Han får sin egen historie her.

Maseratien han kjører har signatur-fargen lilla, det er så. Men monokkelen, sigarettmunnstykket og de teknologiske vidunderne av noen paraplyer han pleide å ha på sin person, uteblir.

Vi møter ham idet han bryter seg inn på kontoret til den nylig avdøde mafiabossen Carmine Falcone. Han er på jakt etter kompromitterende materiale, og finner det, men støter på det nye familieoverhodet, Carmines sønn Alberto (Michael Zegen), på vei ut.

De blir sittende og snakke – nervøst. Så gjør Alberto noe han ikke burde ha gjort. Han ler av Oz. Hånlig.

Oswald er lei av å ikke bli tatt alvorlig. Han har jobbet for Falcone-familien hele livet, og har ikke fått nok igjen for det. De har gitt ham en nattklubb å drive. Men han er ikke en made man. Han blir ikke invitert til møtene der de viktige beslutningene blir tatt. Får ikke respekt.

Oz var i mange år sjåføren til Falconis-klanens datter Sofia (Cristin Milioti). Hun var Carmines førstevalg til å ta over på kortsiden av bordet – den dagen han selv falt fra. Men det var før hun begynte å snoke mer enn sunt var i familiehemmelighetene.

Den fjerde, mest tegneserieaktige episoden her, med den beste punchlinen, handler om Sofias år på psykiatrisk sykehus, dømt for drapene på syv kvinner i Falcone-forretningsimperiets periferi. Hun er tilbake på Gothams gater akkurat i tide til få med seg krigen Oz nå orkestrerer mellom Falcone- og Maroni-familiene.

En ny type dop, bliss, en utfordrer til det crack-lignende drops (som inntas som øyendråper), er ammunisjonen som sørger for at krigen blir ekstra varm. «Pingvinen» spiller alle ut mot hverandre, innynder seg hos de til enhver tid sterke menn og kvinner, for så å plante kniven i ryggen på alle sammen.

Oz har alliert seg med en foreldreløs, velmenende ung mann, Victor Aguilar (Rhenzy Feliz). (Vic stammer, hvilket betyr at vi føler med ham). Han har en «venninne» han betaler for selskap (Carmen Ejogo), og et usunt, ødipalt forhold til moren Francis (spilt av Deridre O’Connor og Emily Meade).

Men egentlig er han helt alene med mindreverdighetskompleksene sine. Og han har dårlig tid: Moren, som han desperat ønsker å demonstrere sin kløkt og manndom for, er i ferd med å bli dement. Han må vinne over alle, og det fort. Da kommer det godt med å ha vært en vaskeekte psykopat fra barnsbein av.

Det alle kommer til å huske fra «The Penguin» er Farrell i tittelrollen og Cristin Milioti som Sofia. Sistnevnte er magnetisk; en absolutt plugg som er like god i komedier («Palm Springs», 2020) som hun er som hevntørst, vekselvis knust, kokett og forrykt mafiadatter.

Farrells fjes er fullstendig skjult bak flere kilo ekstra ansiktskjøtt, som igjen er dekorert med gulltenner, arr og dype furer. Kroppen er stor, hårete og halt, saktmodig vuggende av gårde på en deformert høyrefot. En heslig mann, en mann som aldri har fått noe gratis. Ikke engang sin mors kjærlighet.

Man kan saktens spørre seg hvorfor produsentene ikke har gitt jobben til en skuespiller som er overvektig, mindre pen og snakker med overdreven «Nou Jåik»-aksent fra naturens side. (Vedkommende trenger sikkert arbeid). Fremfor å bruke fem timer i sminken hver morgen på den irske kjekkasen.

Men det er en bemerkelsesverdig innsats. Ja, fenomenal, egentlig. Skuespilleren forsvinner inn i den svære kroppen. Øynene flakker ustanselig, urolig. Du kan lukte den svette forbitrelsen og den dårlige deodoranten. Du kan også lukte en Emmy-statuett i 2025.

Ikke din typiske superskurk-serie, altså. Så er spørsmålet om «The Penguin» ikke jobber så hardt for å være noe annet og «finere», at den forgaper seg. Spiller over evne.

Når det drar seg mot slutten vil «The Penguin» være gresk tragedie og opera, akkurat som gangster-eposet over dem alle: «Gudfaren» (1972). (Den limer sågar inn en liten montasje, à la den berømte dåpsscenen). Men en dæsj «The Sopranos» attåt.

Men så god er «The Penguin» rett og slett ikke. Til det er manuset for fullt av tråder som ikke blir nøstet opp, og lovende karakterer og ideer som ikke blir forløst. Man merker, dessverre, at det har vært hele åtte kokker på manus-kjøkkenet.

«The Penguin» evner ikke å bli det den drømmer om å være: mørk TV-seriekunst. Men til superhelt-assosiert serie å være, er den over middels god.

Anmelderen har sett hele serien