TV-anmeldelse «Road Diary: Bruce Springsteen and the E-Street Band»: Sjef i solnedgang

4 weeks ago 11

Til hjulene faller av med Bruce og bandet.

Morten Ståle Nilsen

Fredag 25. oktober kl. 09:14

«Road Diary

Bruce Springsteen and the E-Street Band»

Med: Bruce Springsteen, Patti Scialfa, Steven Van Zandt

Regi: Thom Zimmy

Premiere på Disney+ fredag 25. oktober

Dokumentar / konsertfilm. USA. Tillatt for alle. 1 time og 39 minutter.

Bruce Springsteen tenker på døden.

Som det sømmer seg en mann som ble 75 i september. Som har tatt farvel med mange av sine medreisende, måtte avlyse konserter i 2023 på grunn av magesår, er blitt bessfar og som mistet moren Adele i januar i år.

(Den mest bevegende scenen i denne dokumentarfilmen kommer etter rulleteksten: Et hjemmevideo-opptak der Bruce danser med mamma til Glenn Millers «In the Mood»).

Det ble litt av et liv. Over all forventning. Men oppløpet har det med å bli rystende for oss alle. Ikke minst folk som – likt Bruce – «verdsetter stabilitet».

Livet rundt de 75 har stadig mindre stabilitet å by på. Og den eneste nyheten i denne filmen, er en trist én: At kona Patti Scialfa (71) ble diagnostisert med myelomatose – benmargskreft – i 2018. Sykdommen er årsaken til at Scialfa er med på noen, men langt fra alle konsertene på ektemannens pågående verdensturne.

En turné som skiller seg fra Springsteens tidligere ikke bare i kraft av de høye billettprisene, men også det utypisk statiske repertoaret: Et 30-talls sanger, stort sett de samme kveld etter kveld.

Mellomfornøyde fans har latt ham få høre det. Nå vil han gjerne benytte denne streite, ikke veldig overraskende dokumentaren til å forklare hva det er han ønsker å formidle med dem. Ikke billettprisene, altså. Konsertene.

Og det er? Manageren Jon Landau sier det som det er: «Approaching death» (kommende død). Bruce’ hittil siste studioplate med the E-Street Band, «Letter to You» (2020), var full av spøkelser og sjeler som har reist over elven. Så kom det en pandemi som ga ham tid til å tenke enda mer på mørket i enden av tunnelen.

Da han og bandet møttes for å øve i januar 2023, var det seks år siden sist de hadde spilt for folk. Låtene gikk sakte. Springsteen, som i sin ungdom var sagnomsust for sin altoppslukende opptatthet av at alt måtte være perfekt, hadde ikke det samme fokuset lenger. Var mer gira på å komme seg hjem i rimelig tid.

Hadde han sluttet å bry seg? Det var kanskje mer det at han hadde lært seg å stole på rutinen, og kommet til at rutine ikke nødvendigvis er det motsatte av inspirasjon. «Det blir nok bra når vi først står der oppe.» Og det ble det jo.

Steven Van Zandt, som har en elektrisk gitar malt i de ukrainske fargene, tok over som bandleder. Men ingen sier noe negativt om sjefen, om det er det du tror. Springsteens fortellerstemme binder filmen sammen, med en tekst han har forfattet selv. Den er en aning svulstig.

Konsert-sekvensene som avløser øvingene, er ikke de spenstigste i sitt slag jeg har sett. Men det er jo grenser for hvor dårlige de kan bli. Jeg mistenker at versjonen av «Kitty’s Back» er tatt opp under en av kveldene på Voldsløkka i fjor. Og føler meg sikker på at den beste byen å se Springsteen i, er Barcelona.

Artig er det at to norske superfans kommer til orde, og at regissøren Thom Zimmy har vært på Karl Johan med kameraet. Takk til Vivian Abbi Johnsen, Marit Larsen (ikke hun Marit Larsen) og Freia-skiltet på Egertorget for utmerket innsats for konge og fedreland!

Mest for fans, denne filmen. Det sier seg nesten selv. De vil finne glede i det stemmen forteller til sist, da artisten sverger på å fortsette helt til «hjulene faller av».

Read Entire Article