TV-anmeldelse «Kids in Crime» (sesong 2): Dypere i dritten

1 week ago 14

Ikke fantastisk drama. Men som et tidsbilde fra narko-Norge er det uovertruffent.

Morten Ståle Nilsen (film- og TV-anmelder)

Torsdag 14. november kl. 18:30

«Kids in Crime» (sesong 2)

Med: Lea Myren, Kristian Repshus, Martin Øvrevik, Jakob Oftebro, Wenche Bjerke, Steinar Klouman Hallert, Gaute Askild Næsheim

Norsk drama i åtte deler

Premiere på TV 2 Play fredag 15. november og på TV 2 fra torsdag 21. november

Serieskaper, regi og manus: Kenneth Karlstad. Medforfatter: Audun Fagervold Hansen

Det var mange kvaliteter ved snakkisen «Kids in Crime» fra 2022 (som undertegnede var litt vel hard med) som veide opp for manglene på manussiden.

Den hadde en desperat energi som sto godt til de lite lovende livene den tegnet opp, og en stressende ufokusert, kinetisk visuell stil – røde blitz-øyne og håndholdt videokamera – som harmonerte med effekten av stoffene som menneskene i den tyllet i seg:

Amfetamin og, fremfor alt, Rohypnol – den mildt sagt omdiskuterte sovepillen som i sin tid var blandingsmisbrukerens beste/verste venn (stryk det som ikke passer), og som forsvant ut av de norske apotekhyllene på 00-tallet, ikke ett sekund for tidlig.

Se video: VG besøkte settet under innspillingen:

Serien var et ubetalelig autentisk tidsbilde fra et distinkt norsk narkotikamiljø. Det som blomstret på slutten av 1990-tallet og i begynnelsen av det nye årtusenet.

Disse miljøene fantes over hele landet. Men serieskaperen Kenneth Karlstad gjorde klokt i å sette serien til et han kjente som sin egen bukselomme (nærmere bestemt den lille lommen til høyre for gylfen som egner seg til å oppbevare piller og pulver i). Det i Sarpsborg. En lite glamorøs by, selv til Østfold å være.

«Kids in Crime» var en serie man kunne lukte. Den stinket av en blanding av klubb-svette, furu-interiører, overfylte askebegre og eksperimentell kjemi, og sved i nesen.

To år senere, i den andre sesongen, er ståa den samme. Historien(e) er like enkel (enkle): Den evig uforanderlige fortellingen om siklende, semi-psykotiske fuck-ups som gjør fucked-up ting som går dritt hver gang.

Med et lite glimt av håp til sist, og med fokus på karakteren som hadde det mest hjerteskjærende utgangspunktet av de tre ungdommene i sentrum.

Altså Monica (Lea Myren), jenta av «taterslekt» som vokste opp i en fosterfamilie, har havnet i elendig selskap og blitt dritglad i hypperær. Hun har en mormor, Lissy (Wenche Bjerke), som prøver å hjelpe.

Pål (Martin Øvrevik) er heller ikke høy i hatten, med en resept på Xanor som henger i en tynn tråd og et mislykket selvmordsforsøk bak seg.

Tommy (Kristian Repshus) må på sin side avlegge pisseprøver. Hvilket betyr null speed og null Rohypnol. GHB og anabole steroider slår imidlertid ikke ut. Så det kunne vært verre.

Hva som skal skje? Ikke så fryktelig mye, egentlig, og lite som føles helt uventet. Det dreier seg om å skaffe dop, slik det alltid gjør i kretser som denne, og du får se selv.

Men det involverer nok en gang Jakob Oftebro i sin beste, mest forstyrrende rolle som narko-småkongen Freddy Hælvette. Det innebærer brente CDer med trance-musikk på fæle hjemme alene-fester og uansvarlig omgang med våpen og motoriserte kjøretøy.

Steinar Klouman Hallert dukker opp, som den dyreglade Peggy Hund. Det samme gjør Tor Inge (Gaute Askild Næsheim), kalt «Tingen», en Walter White-type med sin egen Fritzl-kjeller på bygda i Aremark.

Det er øyeblikk i denne sesongen som nærmer seg horrorsjangeren. Jeg oppfattet den som både mer sentimental (disse menneskene ønsker seg tilbake til barndommen, hjem til mamma) og mer kynisk komisk.

Godt drama? Det ville være en overdrivelse å hevde. Det hangler, og narkomane mennesker er dessuten ganske trøttsomme i lengden. De snakker for mye og går aldri og legger seg.

Som sosiologi er imidlertid «Kids in Crime» super-interessant. Et lite stykke Norge vi sjelden får ta del i, bortsett fra i tegneserier av Christopher Nielsen.

Beste/verste sekvens: Tommy og Freddys Rohypnol- og «rosa marsipan»-raptus. Den mest rusforgiftede scenen siden Leonardo DiCaprio krabbet til bilen sin i «The Wolf of Wall Street» (2013).

Beste/verste replikk [Tommy under en pisseprøve, til moren]: «Sønn din har svær pekk han, seh!».

Anmelderen har sett hele serien