TV-anmeldelse «Dune: Prophecy»: Ørkenvandring

3 hours ago 4

«Dune

Prophecy»

Med: Emily Watson, Olivia Williams, Travis Fimmel, Jodhi May, Mark Strong, Sarah-Sofie Boussnina

Amerikansk science fiction-drama i seks deler

Premiere på Max søndag 17. november

Serieskaper: Alison Schapker

Regi: Anna Foerster, John Cameron, Richard J. Lewis

Inntil Denis Villeneuve knakk koden i 2021 var det en liksom opplest og vedtatt sannhet at Frank Herberts «Dune»-roman (er) var umulige å filme. For intrikate, for enigmatiske. Selv ikke den i seg selv upåklagelig enigmatiske David Lynch hadde lyktes. Forsøket hans i 1984 ble ansett som en kostbar kalkun.

TV-serien «Dune: Prophecy», basert på bøker skrevet av Herberts sønn Brian og Kevin J. Anderson på 2010-tallet (far Frank døde i 1986), har ikke hatt en like lang og kronglete historie. Men det har vært mye om og men.

Serien ble opprinnelig annonsert så langt tilbake som i 2019, da det var meningen at Villeneuve selv skulle regissere. Deretter ble det masse smelling i dører fra regissører, produsenter og showrunnere som kom og gikk over en årrekke (svenske Johan «Chernobyl» Renck sa takk for seg i begynnelsen av 2023).

Manuset ble omskrevet og bearbeidet. Når man ser den ferdige serien, er det lett å forestille seg at sjefer fra HBO sto bak manusforfatterne mens de arbeidet, prikket dem på skulderen og spurte om de ikke kunne være så snille å lage noe som minner litt mer om «Game of Thrones» ...?

Den første episoden introduserer en mengde karakterer, er vilt forvirrende og kommer til å skremme vannet av alle som ikke allerede har et over gjennomsnittlig intenst forhold til Villeneuves kinofilmer eller – aller helst – de mange bøkene om Herberts science fiction-univers.

«Dune: Prophecy» utspiller seg drøye 10 000 år før begivenhetene i filmene og Paul Atreides’ fødsel, og drøye 100 år etter den såkalte «Butlerian Jihad» – menneskehetens krig mot de «tenkende maskinene» (AI-paranoia ohoi!).

Det serien nominelt skal handle om, er fremveksten av The Sisterhood, senere kjent som Bene Gesserit, søsterskapet som etter generasjoner med mental trening har opparbeidet seg overmenneskelige evner.

The Sisterhoods opprinnelige overhode Mother Raquella avgikk ved døden 30 år tidligere, og så seg ut Valya Harkonnen (Emily Watson), datter av et «Stort hus» (les: en slekt) som falt i vanry under krigen, som sin etterfølger. Det er hun som skal dechiffrere tittelens profeti og se den «brennende sannheten» om en kommende katastrofe.

INNSTILT PÅ DIALOG? OPP TIL ET PUNKT: Olivia Williams i «Dune: Prophecy». Foto: HBO / Max

Valya styrer fellesskapet med hard hånd, hjulpet av sin søster Tula (Olivia Williams), som vi innledningsvis oppfatter som mykere og mer innstilt på dialog.

De har ansvaret for et stort kull unge damer som det er vrient å skille fra hverandre, og som på sikt kan lånes ut til de «Store husene» på andre planeter som «sannsigersker». Ører og øyne søsterskapet kan plassere der det er strategisk formålstjenlig.

Som alle andre i dette universet, søker Bene Gesserit-kvinnene politisk innflytelse. De vil styre hvem det er som skal styre: «De store husene må til for å holde orden, og rebeller må til for å holde husene i sjakk».

Den store kampen står som alltid om den unike ressursen på planeten Arrakis: Det psykedeliske «krydderet» som i «Dune»-universet brukes til både nytelse og i vitenskapen.

Alle ønsker å kontrollere det, inkludert keiseren Javicco Corrino (Mark Strong), som er i ferd med å gifte bort datteren Ynez (danske Sarah-Sofie Boussnina) av taktiske årsaker.

Planene får et skudd for baugen da den mystiske Desmond Hart (Travis Fimmel) dukker opp. Han er en mann med evner som tilsynelatende overgår selv Valyas, og som innlosjerer seg som en uunnværlig Rasputin-figur ved hoffet.

Legg til at deler av serien – deriblant den tredje episoden (den beste av de fire undertegnede har sett) – utspiller seg i Valyas og Tulas barndom like etter krigen, og det blir mye å holde orden på.

«Dune: Prophecy» anstrenger ikke nok for å hjelpe oss, og oppnår da heller aldri å bli spennende, medrivende, engasjerende eller andre slike positive ting som vi gjerne ser at TV-serier er.

Villeneuves filmer er ikke humørpiller de heller, og beveger seg omstendelig frem. Men de er visuelt smellvakre og kjeder ikke. «Dune: Prophecy» er imidlertid så kaotisk der den zapper fra planet til planet og maktkamp til maktkamp, dyppet i et tonn dataanimasjon som får den til å se billig ut, at man aldri får noe grep om den.

Den skal fortelle Bene Gesserit-søsterskapets opprinnelshistorie og handle om de evige krydderkrigene og Huset Harkonnen og Huset Atreides’ rivalisering og dessuten fungere som en slags advarsel fra fremtiden om hvilke trusler de tenkende maskinene utgjør.

Den lykkes ikke godt med noen av delene. «Dune: Prophecy» er dessverre blitt et anstrengt og sjelløst stykke TV.

Anmelderen har sett fire av seks episoder