TV-anmeldelse: «A knight of the seven kingdoms»: Et lite stykke Westeros

«Game of Thrones» for oss som ikke orker mer «Game of Thrones».

YOU FIGHT LIKE A COW: Dunk (Peter Claffey) øver på å bli sverdmester. Foto: PRESSE

Mandag 19. januar kl. 18:53

«A Knight of the Seven Kingdoms»
Amerikansk fantasyserie i seks deler
Basert på «The Hedge Knight» av George R. R. Martin
Serieskapere: Ira Parker og George R. R. Martin
Med: Peter Claffey, Dexter Sol Ansell m.fl.
Regi: Owen Harris
På HBO Max fra mandag 19. januar

Ville Westeros er ikke som før. Sånn omtrent hundre år før handlingen i «Game of Thrones», rundt 80 år etter handlingen i «House of Dragon», er kontinentet Targaryen-kontrollert. Fritt for iskalde monstre, men også tomt for ildsprutende drager.

Her møter vi Duncan the Tall (Peter Claffey), eller Dunk, som han egentlig heter. Nyslått frilansridder med tre hester og ingen herre. En stridende landstryker, inntil nylig væpner for en ridder som døde av noe så trivielt som alderdom.

Dunk er enkel på grensen til det enfoldige. Han er også keitete, et godt hode høyere enn gjennomsnittet, og stikker seg følgelig noe ut. Dessuten har han en utpreget rettferdighetssans. En slags Forrest Gump i Westeros.

Inn i Dunks liv ramler Egg (Dexter Sol Ansell), en åtte-ni år gammel guttunge med samme frisør som Ståle Solbakken og Gollum. Han argumenterer seg inn som Dunks væpner og assistent. Sammen blir de en bemerkelsesverdig muskel- og hjerne-duo.

KAPPE OG SKALLE, MEN INGEN MUNK: Egg (Dexter Sol Ansell) synes servering er noe under middels Foto: PRESSE

Dette er vakkert og passe fargesterkt fotografert, fritt for det mørke grumset de andre seriene sliter med. Lite orientert mot slektstrær, familiefeider og politikk som sådann. Handlingen roterer rundt en lansekampturnering, så intens og heftig at man kan kjenne det i kroppen. Akkurat så lite befolket at man ikke trenger bordkort for å huske alle.

Dette knyttes sammen av et plystrende lydspor som minner mer om Ennio Morricones «For en neve dollars» enn Ramin Djawadis cellotema i «Game of Thrones».

Fortellingen om Dunk og Egg kan i seg selv minne mer om en menneskelig western, bare med lanser. Verden er i en brytningsfase hvor dueller og interne oppgjør er viktigere enn store kriger.

Selvsagt er ikke alle som de framstår, som man merker når historien nikker til Shakespeares «Kong Henrik V».

Det er heller ikke helt sant at vi er helt fri for drager. I et livlig teaterstykke dukker en av disse skjellete ildøglene opp. Men det er, som de sier, bare teater.

SVERD OG SLIRE, MEN INGEN RIDDER: Dunk (Peter Claffey) prøver å få hjelp av to unge kvinner med uklar yrkesvei. Foto: PRESSE

Teaterstykket blir likevel sentralt for det som setter fart i fortellingen. Selvsagt roter en adelig psykopatguttunge med teoretiske jerntronemulighemter og det siste innen hjelm ting til for våre helter.

Serieskaper Ira Parker har holdt i House of the Dragon. Regissør Owen Harris har blant annet den ufortjent ignorerte KI-serien «Mrs. Davis» på sin CV. Sammen har de brukt disse kvalitetene til å skape et lettbent og troverdig univers, der de største utfordringene lenge er å finne et skikkelig toalett.

Om du aldri har hørt om «Game of Thrones», eller ikke orker mer «Game of Thrones»: «A Knight of the Seven Kingdoms» skinner helt på egen hånd, fritt fra morserien.

Faktisk blir den mye bedre av å ikke tenke så mye på verken Daenerys, Joffrey eller Viserys. Eller at George R. R. Martin nå har brukt 16 år på å komme seg videre med bøkene.

Dette er Westeros uten bagasje. Sannelig på tide.