Trumps nye handelspolitiske verdensorden  

Den politiske sommerpausen tok brått slutt da USA og Donald Trumps nye tollsatser ble sendt ut, i brevform, til venner og fiender i går. Noen, som EU, hadde allerede inngått en ydmykende avtale. Andre fikk beskjed i posten om hvordan ting kom til å bli framover.

Litt kan fortsatt endre seg. Fremdeles går det an å forhandle, slik at noen bedrifter eller sektorer kommer litt bedre ut. Dette er grovskisser til avtaler med mange uklarheter, ikke de handelsavtalene vi er vant til der det forhandles i årevis med nidkjær presisjon for detaljer.  

Men hovedbudskapet er tydelig: USA dikterer de store linjene, og så må resten av verden, med unntak av Kina, innrette seg.  

I kjent Trump-stil bryter dette med det som til nå har vært internasjonale regler. Verdens Handelsorganisasjon (WTO) har regulert verdenshandelen og det har vært en omforent holdning i Vesten i flere generasjoner at frihandel er et gode for alle. Et annet grunnleggende prinsipp er at alle medlemmer i WTO skal likebehandles, altså at man gir samme sats til alle land som er medlemmer av organisasjonen.  

Begge disse prinsippene har Trump kastet ut vinduet.  

USA går fra å kjempe for en åpen verdensøkonomi med et tilgjengelig eget marked, til å legge store begrensinger på handelen med omverden. Det har vært lett å få tilgang til det store amerikanske markedet, dog med knallhard konkurranse. Framover vil utenlandske bedrifter oppleve vanskeligere kår, som også vil variere fra land til land. Det gjør det igjen enda mer sammensatt i en verden med store multinasjonale selskap.  

Orden siden 1947

I etterkant av andre verdenskrig har USA på godt og vondt bygget opp en verdensorden som nå brytes. Den generasjonen amerikanske politikere som forhandlet frem et frihandelsmarked, var merket av den økonomiske nedgangen i 1930-årene. Spesielt kritisert var The Smoot-Hawley Tariff Act fra 1930, hvor USA innførte høye tollmurer. Heller enn å hjelpe amerikanske bønder og forretningsmenn, ble det starten på et tiår med handelskrig og økonomiske problemer.  Forhandlingene om frihandel blant vestlige land foregikk i Genève og endte med en avtale forkortet som GATT (General Agreement on Tariffs and Trade) i 1947.

Økonomisk teori tilsier at frihandel øker økonomisk vekst. Verdenshandelen har da også blomstret. I dag er den 45 ganger det den var i 1950, og har særlig skutt fart siden frihandelsavtalen GATT ble erstattet en en formell organisasjon – WTO. USA og Vesten har blitt rikere og mange land har blitt dratt ut av fattigdom.  

Problemet er at dette ikke har skjedd uten omkostninger.

La meg ta en liten personlig omvei. En av sommerfilmene jeg har sett med familien denne sommeren har vært den poetiske feel good-filmen The odd life of Timothy Green. Den handler om et par som ikke kan få barn og som på magisk vis får Timothy inn i livet sitt, en gutt som har vokst opp av jorden som en plante. Han sprer kjærlighet, annerledeshet og litt forvirring til en satt og stiv amerikansk småby.  

Men det økonomiske bakteppet er dystert. Begge foreldrene, og tilsynelatende stort alle andre i byen, jobber i den lokale hjørnesteinsbedriften. Den lager blyanter og er nedleggingstruet gjennom hele filmen. Og selv om dette er en idyllisert film, forteller den en dypere historie om en amerikansk økonomi i endring og hvordan middel- og arbeiderklassen blir presset. Det livet som de trodde var mulig, er plutselig ikke det.  

Det er ikke den eneste grunnen til at Trump har vunnet to valg, men det er en viktig del av forklaringen. Han har politisk ryggdekning til å kaste om på den økonomiske politikken, uten at det dermed sagt er riktig det som nå blir gjort.  

Europa er dårlig skodd

Trump har vært motstander av frihandel hele sitt offentlig liv, og blander nå handelspolitikken med gammeldags maktpolitikk. Venner eller de som bøyer seg, får litt mindre dårlige avtaler, mens hans politiske fiender får enda dårligere avtaler. EU får 15 prosent. Brasil får 50 prosent.   

Europeiske politikere har enten latt seg ydmyke etter press eller tatt skjeen i egen hånd og smisket så åpenlyst at de fleste av oss instinktivt kikker bort, som da Nato-generalsekretær, nederlandske Mark Rutte, kalte ham pappa. Jeg klarer nesten ikke skrive det uten å rødme selv.  

Problemet er at de europeiske lederne har lite valg. Uten en amerikansk sikkerhetsgaranti, er vi alle sårbare.

EU og Trumps USA snakker ikke det samme politiske språk. EU er regelstyrt og har alltid vært gode på handelsforhandlinger og en kompromissmaskin av de sjeldne, men EU er dårlig skodd for maktpolitikk som dominerer i dagens verden, fra slagmarken i Ukraina, til krigene i Midtøsten eller internasjonale forhandlinger.  

EU har for mange kryssende nasjonale interesser å ta hensyn til, og det gjør at de ikke klarer å være det politiske maktsentrum Europa kunne ha vært med sine 450 millioner mennesker, avanserte økonomi og dype politiske historie. 

Som Frankrikes president brutalt oppsummerte det: «For å være fri, må man også være fryktet. Det har vi ikke vært nok.» 

Som kontrast til EU, har Kina har forberedt seg godt på denne handelskrigen i lang tid, blant annet med monopol på flere viktig råvarer og et beskyttet, eget marked. De har brukt sitt medlemskap i WTO godt og har etablert en kraftig eksportindustri, også innen teknologi, på forholdsvis kort tid. Når nå spillereglene endres, har de rukket å vokse seg til den stormakten Kina i egne øyne alltid har vært, og er det eneste landet som kan stå imot det amerikanske presset.  

Og hva med Norge?

Norge er en åpen, middelstor økonomi som har tjent godt på handel med andre land. Også for vår del kommer dette til å bli tyngre framover, og det kommer til å være mer usikkerhet, både politisk og økonomisk for våre mange internasjonalt orientert bedrifter. Historisk sett har vi klart å navigere i vanskelig farvann før, og er godt skodd med blant annet et stort pensjonsfond, men det bli vanskeligere å stå på utsiden av de store blokkene som vil dominere handel og politikk som nå opptegner seg.  

Ser man på tollsatsen på15 prosent som Norge fikk, er den lik den EU fikk og peker i retning av at USA ser på det europeiske markedet innenfor EØS som en helhet. De tyngdekreftene vil antakelig bli sterkere og verden gå fra å være ett globalt marked til større, regionale soner.  

Den beste avtalen

Vi vet fra før av at Trump ikke liker internasjonalt samarbeid. Det går mot hans instinkter som forretningsmann. Det er komplisert, tidkrevende, og forhandlingene er innfløkte. Det søkes kompromisser som skal tilfredsstille begge parter.

Trump, derimot, liker direkte forhandlinger, helst der han er den sterkeste parten. Sånn får han, isolert sett, den beste avtalen. Hvordan dette blir seende ut i den langt mer kompliserte verden av internasjonal politikk og økonomi, er et annet spørsmål. 

Ingen vet ennå hvordan dette kommer til å utspille seg eller helt hvordan de økonomiske konsekvensene blir. Tollsatser virker sakte, men de virker. Det vil igjen få politiske konsekvenser. Det verdenspolitiske bildet er allerede mer uryddig enn det har vært på lenge.  

Det trenger ikke gå så ille som det gjorde på 1930-tallet, men at krigstrusselen tas på alvor i alle verdens hovedsteder samtidig som tollbarrierer reises rundt egne marked, viser hvor mye som er endret fra den verden mange av oss vokste opp i.