Hvem hadde trodd at vi i vår levetid skulle behandle konseptet «fascist» og «fascisme» som noe annet enn en betegnelse på små og skrudde bevegelser og enkeltpersoner i ytterkanten av samfunnsveven?
Men nå er vi der: Fascismen er igjen i overskriftene. Denne gangen i det moderne demokratiets vugge, Amerikas Forente Stater.
Det var snakk om det da Donald Trump i 2015 gled ned den forgylte rulletrappen i Trump Tower for å melde seg på i kampen om å bli republikanernes presidentkandidat.
Det manglet ikke på advarslene den gangen heller.
Den konservative historikeren og kommentatoren Robert Kagan skrev i 2016, et halvt år før Trump vant valget, teksten «This Is How Fascism Comes to America» – og jo da, han var utvilsomt inne på noe:
«Ikke med militærstøvler og salutter, men med en TV-kjendis, en falsk milliardær, en narsissist som spiller på folkelig harme og usikkerhet, i et parti som enten av ambisjoner eller blind lojalitet, eller rett og slett av frykt, slutter rekkene bak ham.»
Drøye fire år senere, etter at de amerikanske velgerne ga ham sparken, gikk en tøylesløs mobb til angrep på Capitolen, selve hjertet i det amerikanske demokratiet, oppildnet av den utstemte ekspresidenten, som nektet å innrømme nederlaget.
Nå, fire år etter det igjen, etter å ha kultivert påstanden om at valget ble stjålet fra ham, kan han snart være tilbake der han var, på maktens tinde, stemt inn igjen av et lite flertall av velgerne i avgjørende delstater.
Og det selv etter at hans nærmeste medarbeidere i den første perioden på det aller, aller sterkeste advarer mot det, fordi, som en av dem, den finskårede generalen Mark Milley, sier det, «(han er) en fascist tvers gjennom».
Eller en annen, og vi snakker om Trumps mektigste stabssjef fra 2017 til 2019, den meritterte Marine Corps-generalen John F. Kelly, som sier:
«Se på definisjonen av fascisme: Det er en høyreradikal, autoritær, ultranasjonalistisk politisk ideologi og bevegelse, karakterisert av en diktatorisk leder, sentralisert autokrati, militarisme, undertrykkelse av opposisjon med makt og tro på et naturlig sosialt hierarki.
Min erfaring er at dette er den typen ting som han tenker vil fungere bedre når det gjelder styringen av USA.»
Men hva er fascisme?
Kellys definisjon er god. Men fascisme lar seg egentlig ikke definere. I likhet med Italias tidligere diktator Benito Mussolini – fascismens foregangsmann så å si – handler Trump-fenomenet ikke først og fremst om en koherent politisk ideologi eller et definert økonomisk system.
Det som tilbys er, for å låne Kagans formulering, en attityde, en aura av «slem» styrke og machoisme, og en slags skrytende respektløshet overfor det høflige ved den demokratiske kulturen som, hevdes det, har skapt nasjonal svakhet og generell inkompetanse.
Og det langes ut mot utlendinger, interne fiender, «uintelligente» motstandere, løgnaktige medier, uærlige eliter – noe som vekker harme og forakt og, når det virkelig skrus til, rent hat.
Den amerikanske politiske kulturen er noe for seg selv.
Folkemøtene, rallyene, der alt er «lov», og der det dras på noe voldsomt med patos og pompøse virkemidler – er mildt sagt noe annet enn «våre» tempererte partilederdebatter og ofte ganske saftløse appeller.
Men med Trump har noe nytt kommet inn blant ingrediensene: De åpenbare løgnene, de dypt sjofle oppnavnene, for ikke å glemme de ofte usammenhengende og sjanglete «rantene» som sett utenfra virker som den rene galskap, men som tilsynelatende går rett hjem blant de overbeviste.
«Weird», som demokratene kaller det, er et altfor bløtt ord. Det vi ser, rett foran øynene på oss, er skremmende og ubehagelig, og vekker assosiasjoner til 1930-tallets politiske massemønstringer, slik vi har sett dem i utallige dokumentarfilmer.
Hva tenker du?Er Donald Trump fascist? aJa, hans tidligere medarbeidere har rett når de beskriver ham på denne måten.bNei, han er en demokrat og en populist som tør der andre tier.cVi trenger ikke slike merkelapper.Det som skjedde den gangen – med den redselsfulle krigen som fulgte – er blant de mest gjennomstuderte historiske fenomenene noensinne.
Men fortsatt er det noe av en gåte at en bisarr figur som Hitler klarte å vinne makten i det demokratiske kulturlandet Tyskland.
Og det som nå skjer i USA, er det ikke egentlig en flik av det samme?
Historien gjentar seg aldri til punkt og prikke, men mekanismene ligner da, gjør de ikke: En underlig, nesten aparte kandidat, som bryter regler og konvensjoner, og som kommer unna med alt, selv et lurvete nesten-statskupp der hans egen visepresident kunne ha endt i galgen?
Fremtidens studenter og lærde kommer til å studere perioden vi nå er midt inne i akkurat slik vi har studert 30-tallet, og forklaringsmodellene vil florere.
Noen vil peke på økonomi, andre på ideologi og kultur, og noen vil rekke opp hånden og stille det virkelig ubehagelige spørsmålet: Hva sier det om selve menneskenaturen?
Vi får virkelig håpe at denne teksten du nå leser bærer preg av overdreven pessimisme og en form for Weltschmerz
når det meste virker å stå på spill. Om fremtiden vet vi intet, men forhåpentligvis tåler institusjonene Trump 2.0 også, slik de i all hovedsak gjorde i første runde.For ordens skyld: Folk kan ha sine gode grunner til å være misfornøyde med det liberale establishmentet, og heller velge en lømmel som Trump enn å støtte opp om et system med betydelige skavanker.
Og det selv om makrotallene for amerikansk økonomi er oppsiktsvekkende sterke, og de tyngste økonomene mener Kamala Harris’ plan for videre vekst er langt å foretrekke fremfor Trumps.
Men det er likevel noe kultisk over Trumps MAGA-bevegelse, noe vi ikke har sett maken til på svært lang tid, iallfall i et vestlig demokrati. Noen har våknet fra dvalen, men grunnfjellet hans står fortsatt støtt.
Den ligner kanskje mer på lignende vekkelser lenger sør på det amerikanske kontinentet enn europeiske fenomener fra det som altså viste seg å være en mellomkrigstid.
Samtidig viser fascismens spøkelse seg også her i det amerikanerne gjerne omtaler som den gamle verden.
I Østerrike ble Frihetspartiet, med sine røtter i nasjonalsosialismen og uttalte bånd til Putin, største parti i valget i september. I Tyskland rykker det ytterliggående AfD frem i flere delstater.
I Italia styrer Giorgia Melonis «Italienske brødre» på Mussolinis ideologiske skuldre, og Ungarns sterke mann Viktor Orban har stor «illiberal» innflytelse langt utenfor hjemlandets grenser.
Og oppsiktsvekkende nok: Her hjemme oppgir 47 prosent av unge menn at de ville ha stemt på Donald Trump.
«Måtte du leve i interessante tider», lyder det ironiske uttrykket, som (muligens feilaktig) hevdes å stemme fra en gammel kinesisk forbannelse.
Vår egen tid, her og nå, er mer «interessant» enn den har vært på mange, mange decennier.
Spenn sikkerhetsbeltene.
Mer om Trump og fascismen i VG-podkasten Giæver & Gjengen.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.