5 hours ago
4
Bø-brødrene etterlater seg et tomrom som er skremmende for sporten. Det skyldes at æraen stikker så mye dypere enn gullfangst.
Foto: MARCO BERTORELLO / AFP / NTBDet er alltid vemodig når en stor idrettskarriere skriver sitt siste kapittel, men normalt går det raskt å tørke tårene og fokusere på de neste stjernene. Ofte er det jo slik at «den neste er den beste» i toppidrettens naturlige kretsløp.
Men noen annonserte avganger er litt vanskeligere å komme over enn andre. Det gjelder både for et idrettsinteressert publikum og for idrettsgrenen som mister et trekkplaster.
Når skiskyting snart tappes for ikke bare én profil, men to som er så tett forbundet med hverandre, oppstår det et vakuum det blir interessant å se effektene av.
Så viktige har nemlig brødreparet Johannes Thingnes Bø og Tarjei Bø, vært for sportens status og posisjon.
Delvis skyldes det naturligvis alle resultatene de har oppnådd i vekselvirkningen mellom skispor og standplass. Men like mye er det menneskene Johannes og Tarjei som har kommet gjennom tv-ruten og inn i hjertene til folket.
Måten de to har balansert rivalisering med brødrekjærlighet, har vært en oppvisning i å by på seg selv. Hvordan de har vært seg selv i offentligheten i med- og motgang, har gjort dem til strålende ambassadører for en sport som har hatt en interessant reise.
Skiskyting var en gang noe litt sært og militært, men det har utviklet seg til å bli et helt rått tv-produkt. Bø og Thingnes Bø er absolutt ikke bare «big in Norway», de er store stjerner i en industri som har knekket flere koder langrenn sliter med å finne ut av.
Men etter denne sesongen er det altså slutt.
Toppidrettens pris er høy, ikke minst om du har kommet til et punkt i livet der du har flere enn deg selv å tenke på. Det er litt spesielt, men samtidig også noe litt trygt og naturlig, over at de to brødrene kunngjør samme konklusjon så tett på hverandre.
Foto: Javad Parsa / NTBDen om at andre ting kan veie tyngre på et punkt enn å skulle skvise enda litt til ut av karrierer som uansett har vært lange og innholdsrike.
Mange hadde nok trodd at det ville vært naturlig å få med seg et siste OL før nok fikk være nok, og vi er jo bare én vinter unna at lekene skal arrangeres i Italia. Men når tanker om andre verdier i livet først har begynt å feste seg skikkelig, er det nok ikke så lett å fortsette med den ofringen det krever å skulle satse på det aller høyeste nivået.
I stedet for å bli skuffet over færre olympiske gullkandidater neste vinter, skal vi glede oss over alt Johannes og Tarjei har servert oss av idrettsøyeblikk.
For Tarjei Bø kunne fredagens kunngjøring knapt være bedre orkestrert. Først vant han sprinten i Akerselva, så la han opp på direkten. Snakk om dobbel dose gåsehud!
Dette skjedde altså under en uke etter at den fem år yngre broren offentliggjorde karrierestopp etter sesongen, da det skal bli slutt på en evig spagat mellom idrett og pappalivet.
En av de viktigste grunnene til at to bla Bø ble så gode, er trolig at de hele veien har hatt hverandre. Johannes snakket om en gnist som ble tent da Tarjei ble juniorverdensmester for 19 år siden. Det har vært noen renn siden den gang, for å ty til et understatement.
De har stått sammen - og mot hverandre - i karrierer som setter noen av de største avtrykkene vi har sett i skiskytingen.
Johannes har vært den mest stabile og vunnet mest individuelt, men for Tarjei har det også blitt et flott oppsving på tampen av det hele.
Det skal ikke stikkes under stol at skiskyttere har veldig mange muligheter til å vinne gull, gitt frekvensen på mesterskap og antall øvelser. Uten at det skal frata Bø og Thingnes Bø et fnugg av ære for alt de har oppnådd.
Johannes Thingnes Bø har fem OL-gull, 20 VM-gull og haug med andre meritter. Storebror Tarjei har et tosifret antall VM-gull og har tre stafett-triumfer i olympiske leker.
Det er nå bare å takke og bukke småbarnsfedrene for alt de har gitt oss.
Både som utøvere og som idrettsforbilder i ordets aller fineste forstand.
Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
English (US)