Tour de force-bok om sexovergrep

BokanmeldelseGisèle Pelicot«En hyllest til livet. Skammen må bytte side»

Denne historien tilhører oss. Gisèle Pelicot (73) har skrevet om sitt livs mareritt, på en måte som makter å løfte leseren. Bare å bøye seg i støvet.

Jeg er forfatter, journalist og historiker. Har jobbet i Østlendingen, Arbeiderbladet og NRK, og senere ved Universitetet i Oslo, Handelshøyskolen BI og HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livsynsminoriteter). Som forfatter har jeg skrevet flere sakprosabøker fra 2. verdenskrig. Bokanmelder i VG siden 2003.

E-post

Gisèle Pelicot står for en av årets mest forhåndsomtalte bøker: «En hyllest til livet» verdenslanseres 17. februar. Foto: Naina Helén Jåma / VG

Mandag 16. februar kl. 18:00

For en kvinne! For en kraft og styrke!

Gisèle Pelicot valgte å åpne dørene til rettssaken mot ektemannen og sine overgripere - og lot omverdenen se og høre. Ettersom ukene i rettssalen gikk, nærgående videofilmer ble vist og åpne forhør avdekket overgrep og mennenes nedlatende holdninger, sto publikum, kvinner i flertall, og applauderte utenfor rettslokalet.

Les VGs intervju med Gisèle Pelicot i Paris: - Da måtte jeg forlate salen

Gisèle Pelicot maktet med sin modige offentlige opptreden å endre samfunnets oppfatning om seksuell vold og bidro til en endring i den juridiske definisjonen av voldtekt.

Hun viser med sin fortelling i boken «En hyllest til livet», som nå lanseres i 20 land, hvor viktig det er å stå opp mot oppfatningen om «at kvinnene egentlig må ha visst og likt det». Og undertittelen viser hva hun fikk til: «Skammen må bytte side».

Gisèle Pelicot ble dopet ned av sin mann i ti år, voldtatt av over 50 menn. Hun visste det ikke.

Foto: CHRISTOPHE SIMON / AFP / NTB

Det hun og familien trodde var hukommelsestap, dødsangst med mange medisinske undersøkelser og blindspor, var ektefellens planmessige tilbud til menn som villig kom for å ha sex med henne, mens hun lå urørlig neddopet: Mennene kunne trygt gjennomføre de seksuelle overgrepene, mens Gisèle Pelicots helse ble skadelidende.

Hennes mann gjennom 50 år, Dominique, innrømmet det i rettssalen:

Det var med motvilje jeg åpnet denne lille boken.

Å lese om alle disse overgrepene, som er så kjent fra en massiv internasjonal medieomtale, orker man? Men så løftes det fram en historie, refleksjoner og tanker på en måte så man bare er med på ferden og leser sidene i et sluk.

I forbindelse med boken, åpner Gisèle Pelicot for første gang opp for intervjuer. Her i møte med VG i Paris. Foto: Naina Helén Jåma / VG

Samarbeidet Pelicot har hatt med Judith Perrignon må ha vært fruktbart, teksten flyter lett i oversetter Kristin Vallas språk. Det er ingen skjønnlitterær bokopplevelse, men her er gode metaforer og mye tankevekkende refleksjoner. En tour de force i innhold.

Det var en høstdag i 2020 at Gisèle Pelicot ble med mannen til politistasjonen i Carpentras for det hun trodde var en engangshendelse, at mannen hadde filmet oppunder skjørtene til flere kvinner i et kjøpesenter.

I stedet blir hun konfrontert med bilder av en kvinne som ligger som en filledokke mens menn har sex. Det er henne selv.

Fire år senere dømmes ektemannen til 20 år. Det slås også fast at han var skyldig i å ha tatt og spredt seksuelle bilder av sin datter og to svigerdøtre. De 50 andre tiltalte mennene ble funnet skyldige i voldtekt, eller forsøk på voldtekt og grov seksuell vold.

19. desember 2024 - dommen har falt. Foto: CLEMENT MAHOUDEAU / AFP / NTB

Når hun skriver mot slutten at «denne historien tilhører ikke bare meg», så er det blitt helt klart for leseren hvor viktig nettopp hennes historie er.

Gisèle Pelicot ble kåret til årets personlighet i Frankrike og Time Magazine satte henne på liste over verdens mest innflytelsesrike personer i 2024. The Independent utropte henne på kvinnedagen i 2025 til årets mest betydningsfulle kvinne. Nå skal hun pryde coveret av både Elle og Vogue.

Foto: Naina Helén Jåma / VG

I boken fortelles om oppveksten til henne selv og til ektemannen. Det var ikke enkle liv for noen av dem. Det var for dem begge en befrielse å kunne gifte seg og komme seg vekk. Hun omtaler ektemannen med varme og kjærlighet, selv om de stadig flytter og sliter med elendig økonomi og gjør all verdens krumspring for å holde det gående. De har felles gleder, tre barn og deretter barnebarn.

Hvordan kunne ektemannen gjøre de overgrepene han så nitid planla?

Tilbakeblikket på fortiden skildres i vekselvise kapitler med nåtiden: Møtene med politiet, advokatsamtaler og forberedelser til den store rettssaken. Gisèle Pelicots styrke overrasker mange, hennes positivitet, hennes store smil - arven fra moren som døde da hun var ni år. «Lat som om du har det vondt», sier advokaten en gang.

Hun skriver at hun ble overkjørt av toget da mannens overgrep kom for en dag.

Det gjaldt også nærfamilien: Farens svik ble enormt krevende for barna, med periodevis splittelse mellom mor og barn og mellom barna. Framstillingen av dette er respektfull, likesom det er en verdighet over hele framstillingen.

Gisèle Pelicot er ikke lenger en sjokkert ektefelle på politistasjonen. «Jeg går videre.» Så er det lov å håpe at verden går videre.