Tjukk i hodet

Nå er det fullt fleskekjør i alle medier. Nasjonen skal bli kvitt magefettet på fem uker eller hva nå slankerne lover.

Fort skal det i alle fall gå.

Men det går jo ikke. Det er for mange tjukkaser blant oss, ille for folkehelsa, sykefraværet og tjukkasene selv. Det er fordi løsningen er gal, og alle vet det. De fleste som slanker seg går opp igjen og blir sakte tjukkere enn før.

Jeg har slanket meg mer eller mindre hele livet. Jeg har prøvd det som fins av kurer. Ananas-kuren, var det en gang. Egg- og grapefruktkuren var ikke noe særlig for ånden, jeg gikk på Grethe Larsen for det var billigere enn Grete Roede, ned 7 kilo og så opp igjen. Akkurat som tusenvis av andre.

Og så skulle det bli min skjebne å bli ordentlig tjukk. For et par år siden så jeg ut som et oppblåst fleskeberg. Jeg var skrekkelig syk, så det var ikke min skyld, men det hjalp jo ikke.

Jeg knakk sammen i gråt første gang jeg fikk et glimt av kroppen min i et speil. Nå ser jeg ikke sånn ut lenger, men er vanlig lubben og blid. Og siden folk vet hvem jeg er, spør mange hvordan jeg gjorde det.

Jeg gjorde ikke som slankerne.

De gjør mer eller mindre det samme, i forskjellige mikser av kilo og uker. Professor Jøran Hjelmesæth er en slags nasjonalslanker, og han har også en kur. Jeg kaller ham Knekkebrødmannen, fordi slankekuren hans er knekkebrød. Og fordi han og alle som jobber på klinikken hans er tynne som knekkebrød.

Klinikken heter Klinikk for sykelig overvekt. Det er jo ikke noe inspirerende navn, egentlig. Det er barn som går der. Barn som skal vite at de ikke bare er tjukke, men sykelig tjukke. Holder det ikke med overvekt?

Jeg kom dit da jeg så ut som et monster, og selvsagt virker det. 800 kalorier i knekkebrød noen uker? Kjapt ned i vekt. Akkurat som med andre slankekurer. Men etterpå? Rett opp igjen. Blir så sulten på 800 kalorier! Så da endte jeg på Knekkebrødmannens kurs.

Det er det verste rommet jeg noen gang har vært i, så fullt av svart skam at jeg måtte åpne vinduene for å få puste. 20 krumbøyde fleskeberg som meg og et par syltynne ernæringsfysiologer.

Vi tjukke ble veid og målt og jøss, vi var tjukke og jøss, vi hadde mye mer fett enn muskler. Som om vi ikke visste det. Har du lyst på noe godt, sa de syltynne, ta et eple. De kunne like godt sagt at vi var idioter. Akkurat som alle tjukkaser sier til seg selv.

Å nei, tenkte jeg, skam og skyld og nedlatenhet, dette vil jeg ikke. Og så droppet jeg Knekkebrødmannens metode. For den er som alle slankekurer at du skal gå rett ned, mye og fort og huske på at du er sykelig tjukk til du endelig når målet og blir tynn. Men så? Opp igjen. Mer skam.

Jeg er ikke forsker, men jeg har møtt mange av eks-pasientene deres. Sånn går det fordi hjernen, og i grunnen hjertet, ikke er med.

Min metode: Det avgjørende er å ikke være tjukk i hodet. For det er inni der det skjer.

Målet mitt: å gå ned ett kilo. Fra 120 til 119. Og så være kjempefornøyd. 119! Yeah! 119 til 118! Yeah! Og så gjelder det å holde vekta. Det er hardt å gå ned i vekt.

Du må gjøre det i små, håndterlige trinn, et par kilo, og så STÅ. Holde vekta. Alle blir kraftløse av å spise for lite. Når du har fått kreftene tilbake, kan du gå ned et lite trinn til. STÅ. Hold vekta.

Og så må du le og være grei med deg selv hele tiden.

Det er det aller viktigste: Snakk pent til deg selv. Det er jobben til hjernen, for hjernen, den tror på det du sier til den hvis du sier det mange nok ganger. Gjett hvor ofte tjukkaser sier til seg selv at de er tjukke. Idioter. Stygge. Hele tiden sier de det.

Det er en kamp å ikke snakke stygt til deg selv. Men den kampen må du ta. Hvis ikke forblir du tjukk i hodet, stygg og dum inni deg, uansett hva som skjer med kroppen din. Det finnes toppidrettsutøvere som sier til seg selv at de er tjukke og stygge og dumme.

Jobben er i speilet. I speilet, naken. Verdens verste sted for tjukkaser, dit må du. Der er det absolutt forbudt å se bort og like forbudt å si noe stygt. Dette sa jeg til meg selv da jeg så ut som Kim Jong-un: Oi, det var rart! Men ganske gøyalt. Og folk liker jo tjukkaser. De er avvæpnende, blide og runde. Myke og gode å ta på.

Hver dag må du si sånt.

Jeg løy jo. Jeg hadde lyst til å skrike at jeg var et monster. Men det er ikke lov. Og sakte, sakte, trenger du ikke lyve. Sakte, sakte slutter du å tenke at du er stygg og dum og tjukk. Helt sant!

Sånn gjorde jeg det, sier jeg til de som spør. Og vet du hva som er trist? Ingen vil ha metoden min. Ingen vil gå ned i vekt rolig og vennlig og varig. Nei, takk, de vil heller gå ned ti kilo på fem uker, lynraskt. En gang i fremtiden.

Det er kanskje ikke skadelig for de som bare skal inn i buksa de fikk til jul. Men det er usunt for de virkelige tjukkasene og de som kan bli det, de som slanker seg oppover alle sammen.

Varig vekttap, det er jeg sikker på bare kommer uten pisk og med gulrot. Med gøy og uten skam. Det er ikke så vanskelig å gå ned i vekt. Alle tjukkaser har gjort det hundre ganger før. Det vanskelige er å ikke gå opp igjen. Hold vekta!

Og skal du holde vekta er det ikke kilo og BMI det handler om, men hodet og hjertet. Og latteren.

Hvis du ler, så vinner du.