Tidenes energikappløp

Donald Trump er igjen på plass i Det hvite hus, igjen med store ambisjoner om å øke USAs produksjon av fossil energi.

Det blir ikke nødvendigvis lett, for produksjonen av olje og gass er allerede på et historisk høyt nivå.

I løpet av de siste årene har USA blitt verdens største eksportør av fossil energi. Ingen eksporterer mer gass enn USA, kun Saudi-Arabia eksporterer mer olje og USA er verdens fjerde største eksportør av kull.

Kina er i stikk motsatt situasjon. Landet er verdens største importør av både kull, olje og gass. Kina har mye kull, og over halvparten av strømmen kommer fortsatt fra kullkraft. Men sammenlignet med USA, er landets egne reserver av fossil energi svært begrenset.

Det er hovedgrunnen til at Kina har hatt en massiv satsing på fornybar energi de siste 10–15 årene. Det har gitt lavere energipriser og økt energisikkerhet.

For hvert solpanel som installeres, reduseres behovet for import av kull og gass. Og hver elbil som settes på veien gjør Kina mindre avhengig av olje fra USA og Saudi-Arabia.

Men energiomstillingen i Kina handler ikke bare om egen sikkerhet og uavhengighet. Den handler også om eksport og markedsandeler i de grønne verdikjedene. I den raskt voksende solindustrien er Kinas dominans nesten total.

Kina bygger ut mer solkraft enn resten av verden til sammen, og de står også for godt over halvparten av verdens eksport av solpaneler. Bildet er nesten det samme for produksjon og bruk av batterier. Kina har økt produksjonskapasiteten utrolig raskt, og ingen kan konkurrere på pris og skala.

Under president Biden har USAs svar på Kinas dominans i de grønne verdikjedene vært en kombinasjon av økte tollsatser og en stor satsing på grønn teknologi gjennom Inflation Reduction Act.

Under Trump vil USAs svar trolig bli enda høyere tollsatser og enda gunstigere betingelser for olje- og gassindustrien. «Drill, baby, drill» skal gi lavere energipriser og øke USAs eksport av olje og gass.

De to gigantene i verdensøkonomien er dermed i et intenst kappløp om å levere energi og energiløsninger til resten av verden. USA bygger opp eksportkapasiteten for olje og gass, mens Kina har raskt økende eksport av teknologi for sol, vind og batterier.

I 2023 var eksportverdien av grønn teknologi fra Kina like stor som verdien av USAs oljeeksport, begge på om lag 100 milliarder dollar.

Energikappløpet mellom USA og Kina vil trolig gjøre både fossil og fornybar energi billigere for alle andre, men vi ser også konturene av et krysspress som kan bli ubehagelig.

For å redusere strømprisene og øke egen produksjon av elbiler, er Europa avhengig av kinesiske solpanel og batterier. Men Europa er også avhengig av flytende gass fra USA for å erstatte gassen de tidligere fikk fra Russland.

Med en tilspisset handelskrig mellom USA og Kina, kan EU bli tvunget til å velge side. Det er for eksempel ikke utenkelig at tilbudet om billig amerikansk gass etter hvert vil komme med et krav om høyere toll på alt som kommer fra Kina.

I utviklingsland og vekstøkonomier vokser energibruken raskt, både den fossile og den fornybare. Med toll på grønn teknologi fra Kina i flere OECD-land, satser Kina strategisk mot utviklingsland og vekstøkonomier.

I 2024 gikk omtrent halvparten av Kinas eksport av fornybarteknologi til det globale sør, og det er her veksten virkelig har tatt av. Kinesiske solpanel og batterier er i ferd med å revolusjonere energisektoren i land som Pakistan og Thailand.

Hva så med Norge? Politisk er det bred støtte til målene i Parisavtalen om behovet for raske globale utslippskutt, og da trengs teknologiene som leveres av Kina. Men økonomisk legger vi de fleste eggene i samme kurv som USA.

På kort sikt kan økt fossil energi fra USA riktignok redusere verdien av norsk olje- og gasseksport. Men på lengre sikt er vår oljeøkonomi mer sårbar for energiomstillingen som kommer i kjølvannet av at Kina ruller ut, kutter kostnader og eksporterer stadig mer av alle de viktigste fornybarteknologiene.

Om noen år vil det gi en strukturell nedgang for olje og gass.

Da blir lakmustesten for norske politikere om de klarer å droppe nye støtteordninger til oljeindustrien, men heller bruker pengene på en omstilling av norsk økonomi i tråd med klimamålene.