Teatersjefen: Otto Homlung (1943–2025)

4 hours ago 6

Kortversjonen

Otto Homlung er død.
Han var teatersjef ved Trøndelag Teater og Det Norske Teatret.
I tillegg jobbet han som regissør ved omtrent alle norske teatre, samt i Radioteatret og Fjernsynsteatret.
Homlung var vestkantgutt fra Oslo, men ble en viktig foregangsmann for nynorsk teater og litteratur.
Otto Homlung var far til Fanny og Frida Homlung, skuespillere og komikere.

Det var alt annet enn opplagt at vestkantgutten fra Oslo 3, tidvis bosatt i Bergen, en vakker dag skulle erklære seg som «Norges største skaptrønder» og vie sitt yrkesaktive liv til nynorsk dramatikk og litteratur.

Men så var det mangt ved Otto Homlung som var alt annet enn opplagt.

Ikke minst at denne stammende, introverte og i det hele tatt småpussige statistikknerden i sin tid skulle bli landets mest suksessrike teatersjef.

En avholdt sjef sågar, selv når det stormet – hvilket det gjerne gjør i scenerom hvor mer enn to tilsidesatte skuespillere er samlet.

Hvem hadde trodd at en silkeramp fra Frogner – som i sitt første år i sjefsstolen i Trondheim postulerte den flamboyante SAS-toppen Janne Carlzon som sitt ledelsesforbilde, og uttalte at «fagforeningene tar kvelertak på norsk teater» – deretter ble teatersjefen «alle» ønsket seg.

Eller at bokmålsmannen Homlung skulle bli sjef for nynorskens nasjonalteater. Da målfollket murret over ansettelsen, svarte han avvæpnende:

– Jeg er født på Frogner i Oslo. Det er et dalføre mellom Slottet og Frognerparken.

Ved ethvert sjefsskifte i norsk teater fra midten av 1980-tallet og gjennom de neste tre tiår, var øverste navn på ensemblets ønskeliste: Otto Homlung.

Fra 1984–89 ledet han Trøndelag Teater. Så nynorskens hovedscene, Det Norske Teatret frem til 1997. Etter noen år som frilans regissør og dramaturg ble han i 2005 hentet hjem igjen.

Da han takket av etter ti år som teatersjef i Trondheim, hvor han i tillegg til å lede institusjonen også selv hadde satt opp flere av teaterets største suksesser, kom han ifølge seg selv «endelig ut av skapet». Som trønder.

Da hadde han også satt opp «Spelet om Heilag Olav» på Stiklestad elleve ganger i løpet av tre perioder siden 1972 og transformert et tablåvakkert sagaspel til drivende teater.

Tiden i Trøndelag penset ham dessuten inn på regionens egne diktere og dramatikere, fra Johan Falkberget til Anne B. Ragde – fra «An-Magritt» til «Berlinerpoplene».

Den største etter Homlungs syn var likevel Olav Duun. Som dramaturg og regissør fant han stadig nye innfallsvinkler til Namdalsdikteren som årvisst fra 1919 til 1939 ble snytt for Nobelprisen i litteratur. I 1925 tapte han den til George B. Shaw med én fattig stemme.

I 2010 gikk Otto Homlung av etter oppnådd aldersgrense, men pensjonslivet ble fylt opp med stadig nye teaterjobber – og jobbtilbud.

Otto Homlungs kunstneriske debut fant sted ved Den Nationale Scene i det generasjonsdefinerende året 1968. Stykket var Václav Havels tragikomedie «Sirkulæret». Et bittersøtt angrep på byråkratiet i det moderne samfunn og på misbruk av språket.

Når vi i dag reflekterer over Homlungs linje som advokat for norsk teater, kan vi kalle det et frempek.

Knut Thomassen (1921–2002)

Skuespiller, regissør og teatersjef

Men i 1968 var hans formelle stilling informasjonssekretær, og skuespillerne i ensemblet gikk til teatersjef Knut Thomassen for å frabe seg ytterligere instruksjon av «denne Blindern-studenten».

Thomassen, som egenhendig hadde hentet ham fra Riksteatret, hadde imidlertid fersket at den akademisk anlagte teater- og litteraturviteren hadde et stort bankende hjerte for scenekunsten.

Og at det bak et flakkende ytre av manglende selvtillit fantes en kompetent vilje.

DNS-sjefen ga sin informasjonssekretær flere utfordringer, blant annet Tsjekhovs «Onkel Vanja». Noe Homlung, ifølge VGs nådeløse kritiker Odd Eidem, ikke hadde den nødvendige menneskekunnskap til å forløse.

Innen Otto Homlung takket for seg i Bergen sørget han også for å sette opp en av Den Nationale Scenes aller største fiaskoer gjennom tidene.

I «Fiender» av Maksim Gorkij tok han overklassens side i et stykke som blant annet skulle spilles for arbeidere i bedrifter på Vestlandet.

Ikke bare utløste oppsettingen den laveste besøksprosent i teaterets historie, den fikk også griseslakt over en helside i Bergens Tidende. I anmeldelsen ble instruktøren ønsket god bedring med følgende hilsen: «Otto Homlung bør gå inn i en årelang rekonvalesens.»

Otto Homlung (1943–2025)

Samlet på gode formuleringer

Kilde til anekdoten er Otto Homlung.

Han samlet på gode formuleringer. De fant han helst i dårlige kritikker. Anmeldelsene ble limt inn i utklippsbøker. Noe han holdt på med omtrent til det siste.

Fra dette arsenalet kunne han hente egne spissformuleringer etter behov. At han slet med talen hindret ham ikke i å være en gudbenådet taler.

Få kunne uttrykke en sarkasme som Otto Homlung. Dels fordi den ble avlevert med retorikerens sanne glede over selve formuleringen, men også fordi denne fryden trigget stammingen slik at det kunne ta sin tid før replikken var ferdig avlevert.

Da hadde til gjengjeld ansiktet sprukket opp i sine muntre bestanddeler.

Når talen stoppet opp, hadde han sine triks og hjelpeord for å komme videre. Ett av dem var «sånn’derre», på utpust.

En gang han skulle presentere seg for en journalist som nytilsatt teatersjef i Trondheim måtte han ty til hjelpeordet, og ble sitert i avisen som «Otto Sondre Homlung».

Bortsett fra et par malere er det få skikkelser i norsk kulturliv som er mer myteomspunne en teatersjefene. De kom fra kunstnerfamilier med røtter vestpå og hadde ikke annen forstand på penger enn at de måtte brukes opp, og vel så det.

Otto Homlungs tilnærming var en annen.

Faren var sjøkaptein med røtter i Østfold. Mor nedstammet fra tysk handelsslekt. Den unge Otto var aldri opptatt av amatørteater eller russerevy. Aldri sto han på noen scene som skuespiller, hverken som barn eller voksen.

Statistikk

Otto Homlungs interesse for teater begynte med egenprodusert statistikk om norske skuespillere. Hvem som hadde spilt hva, hvor og når. Som 12-åring fløy han rundt på trykkerier østafjells og tagg gamle teaterprogrammer.

De havnet i tykke utklippsbøker, side om side med anmeldelsene fra Aftenposten, Dagbladet, Arbeiderbladet og Verdens Gang.

Selv på tidlig 50-tall var det ikke helt vanlig at barn brukte sin tilmålte lommepenger på aviser og teaterbilletter.

Mens kompisene gikk på kino for å se William Holden i «Stalag 17», gikk unge Homlung for å se Willie Hoel i «Brand».

Det er slik det går med niåringer som ønsker seg Henrik Ibsens samlede verker til jul.

Otto Homlung var boksprengt som få. Belest og polemisk anlagt som en klassisk intellektuell. Samtidig en som tok seg selv lite høytidelig.

Homlung var som programmet han hver sesong la ved teateret: folkelig og ujålete, likevel dyptloddende og engasjerende.

Om enn noe lurvete i fremtoning selv, med løse skjorteflak over en stadig ekspanderende bukselinning, sigarett i munnviken og norsk teaters mest fortvilte slipsknute, så drev han sine institusjoner som mønsterbruk. Kunstnerisk og økonomisk.

I tillegg var han en likandes fyr. Bestemt, ja, men sjarmerende som få. Humoristisk og lun. Otto Homlung kunne drille styreledere, kulturministre og selvbevisste skuespillere rundt en og samme lillefinger.

Som regel fikk han det som han ville. Han visste å beskikke sitt teaterhus.

Otto Homlung ble 81 år.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article