Tangens metode

Foto: Susan Walsh / AP / NTB og Fredrik Varfjell / NTB. Montasje: E24

Det var nok guttastemning i Oljefondet lenge før Tangen begynte.

Dette er en kommentar

Sjefen for Oljefondet, Nicolai Tangen, inviterer på kule middager, har sin egen podkast og har en fortid som hedgefondforvalter i London. Helt siden før han meldte sin ankomst på Bankplassen 1, har kontroversene florert.

Tangen har fra første dag vært opptatt av åpenhet. Han forteller om hvordan forvalterne lærer av sine feil, hvordan fondet jobber med prestasjonen til de ansatte gjennom bruk av coacher, hvordan de jakter nye talenter, og hvordan de kommuniserer med selskapene de investerer i.

Men så er det disse tekstmeldingene og denne tilsynelatende enveis bromancen med Elon Musk.

For åpenhet har også ført til merarbeid for kommunikasjonsavdelingen i fondet, og gitt allmenheten en smakebit av kommunikasjonsformen til oljefondsjefen.

Men er den egentlig så unik?

Å invitere til “den kuleste middagen i Europa” og gratulere med et “mind blowing event” da Elon Musk SpaceX lykkes med rakettoppskytning, fremstår som litt kleint.

Men legger vi ikke alle godsiden til når vi skal invitere noen til et møte i næringslivet? Når man skal spørre noen om et møte, så viser man seg jo fra sin beste side, og slenger gjerne inn et og annet adjektiv. Og ja, selvfølgelig er det kleint å lese disse meldingene etterpå. 

Det er klart det ikke ser bra ut at det norske Oljefondet er en stor investor i et selskap som nekter sine ansatte å være fagorganisert, og Elon Musk har uten tvil utviklet seg i en farligere retning de siste årene. I skrivende stund danser han rundt på en scene i USA med Donald Trump. Musk er, på grunn av den nevnte dansepartneren, en av USAs aller mektigste akkurat nå. Samtidig er det ingen tvil om at han har fått til imponerende ting med selskapene sine, og at det har vært lønnsomt å være investert i disse er det vanskelig å argumentere mot. 

Oljefondssjef Nicolai Tangen og Viking Global-sjef Ole Andreas Halvorsen, populært kjent som «Tigergutt». Bildet er fra januar 2024 under World Economic Forum i Davos. Foto: Kjetil Alstadheim, Aftenposten

Det er klart det hadde vært interessant om Musk kom til investeringskonferansen til Oljefondet. Men trenger vi å stryke han oppetter ryggen? Kanskje ikke. Som et av verdens aller største fond har vi pondus, og vi trenger ikke danse med de kuleste gutta om vi ikke virkelig vil.

Helt siden Oljefondet ble etablert, har det vært diskusjoner rundt hvordan man skal håndtere investeringer i kontroversielle selskaper. Finansdepartementet har en rekke etisk motiverte retningslinjer til hvilke selskaper som fondet kan investere i.

Argumentasjonen om aktivt eierskap, og hvordan Oljefondet som eier kan følge opp og påvirke selskaper “fra innsiden”, er god, men kan i enkelte tilfeller være vanskelig å forstå. For selv om det er Finansdepartementet som bestemmer hva Oljefondet kan og ikke kan investere i, skal ikke Oljefondet være et politisk redskap. Om folk flest er imot fondets plasseringer, er det ikke Tangen som skal stå skolerett, det er hans sjef Ida Wolden Bache, eller finansminister Trygve Slagsvold Vedum som skal svare. 

Tidligere var Oljefondet noe høyt og mørkt, det var preget av lukkethet med en egen hemmelighetsfull aura over dem som jobbet der. Det var lite innsikt i hvordan forvalterne ble valgt ut, hvordan de jobbet eller hvilke aksjer fondet investerte i, og det var på mange måter akseptert. Det var nok lukkede møter, middager og dårlig forkledd smisk i korrespondansen også den gangen.

Det er rett og slett lite nytt i Tangens kleine tekstmeldinger.

Han er en oljefondsjef som sine forgjengere, med bare litt mindre respekt for byråkratiet. Og det er kanskje ikke den verste egenskapen å besitte i 2024.