Takk, fine Thomas!

2 hours ago 2

Han har vært syk i mange år, professor Geir Thomas Hylland Eriksen – «THE» blant mange venner og noen få opponenter – men som den intellektuelle virvelvinden han var, så holdt han på helt til det siste.

THE var en nasjonalskatt. Det er ikke mange slike. Med sitt lekende humør, viltre formidlingsglede og nesten ustyrlige engasjement sjarmerte han hele det akademiske Norge, og mer enn det:

Han ble folkeeie.

For oss som hadde våre formative år på 1990-tallet, var THE særdeles viktig. Han formet tidsånden med åpenhet og nysgjerrighet; ofte på tvers av nasjonale sannheter her på berget.

Ja, han pekte ofte nese til den norske innadvendtheten, og var med på bringe verden til Norge. Først og fremst gjennom sitt (før ham nokså obskure) fag sosialantropologien, men også som allmenn intellektuell med meninger om, ja, alt.

Formidlet med en intensitet og en ordflom som nær tok pusten fra oss alle. Men han var aldri – aldri – kjedelig, og dessuten herlig blottet for alle former for universitetets iboende arroganse.

Jeg elsket å høre ham forelese, og å lese ham, både bøkene og hans mange og lange tekster han forfattet både i sitt kjære tidsskrift Samtiden, og i avisene, også her i VG.

THE var vel en slags kulturrelativist, men av 80- og 90-tallstypen: Han var for kulturutveksling, for det som i dag kalles «appropriasjon», forenklet formulert: Kulturell urenhet, variasjon, kompleksitet og utvikling heller enn fastlåste identiteter og stillstand.

Mennesket har ikke røtter, men føtter, som han med forfatteren og forbildet Salman Rushdies metafor forklarte oss. Spissformulert, ja visst, men også sant; vi er en art som aldri hviler, som alltid utvikler oss, på kryss og tvers av grenser og nasjoner.

Han elsket det flerkulturelle Mauritius, det ved første øyekast paradisiske øysamfunnet han forsket på i mange år, men som for THEs skarpe antropologiske blikk var langt mer sammensatt og utfordrende enn klisjeene skulle tilsi.

Politisk sett gikk han fra en slags Gateavisa-anarkisme til Venstre-sosialliberalisme. Så mye kok som det var i den hjernen der, måtte han nesten ende opp i Venstre, partiet med langt flere meninger enn medlemmer.

Pontus Lundahl/TT / TT Nyhetsbyrån / NTB

Det dype miljøengasjementet førte ham etter hvert over i MDG. Men egentlig var han vel Venstre-mann hele tiden. (Nesten) aldri skråsikker, (nesten) alltid vennlig og (så å si alltid) åpen for andres innspill. Han forbeholdt seg retten til å være uenig med seg selv.

Også der var han et forbilde, spørrumeg!

Han pratet som en foss, og skrev som de villeste stryk. Som debattansvarlig i denne avis, kunne jeg sende ham en nokså uforpliktende forespørsel om en tekst, og jo da, han leverte gjerne!

En halvtime senere var teksten klar, selvsagt altfor lang, men med en indre energi som gjorde at den virket atskillig kortere enn den egentlig var.

Sånt blir det produksjon av, og THE skrev flere bøker enn mange av oss leser. Da han på 90-tallet utga den skjønnlitterære boken «Siste dager heldige» var det mange av oss som tenkte: Men i helvete da, skriver han romaner også?

La gå: Tempoet gikk kanskje noen ganger utover presisjonen. Hans løpske intellekt tippet noen ganger over i en ikke ubetydelig naivitet, ikke minst politisk.

Men THE var akademiker, ikke politiker. Brennende engasjert, noen ganger med et litt for hardtbankende hjerte – alltid på verdens fattiges side og for vår planet og felles hjems ve og vel.

Bøkene han skrev sammen med biologen Dag O. Hessen var banebrytende. Samfunnsvitenskapene og naturvitenskapene var nesten å regne som gjensidig utelukkende universer, men de to brakte dem sammen på tankevekkende vis.

THE var selvsagt dypt interessert i musikk, og mest i den komplekse og ofte krevende «progressive» varianten av rocken.

For sånn var han jo: Opptatt av det intrikate og det ikke-umiddelbare. Tidligere i år kom han med boken «Rock Bottom» om albumet med samme navn av den særmerkte proghelten Robert Wyatt.

Det har gått mange år siden han først fikk påvist sin alvorlige kreftdiagnose, men THE hadde ikke til hensikt å la denne få has på ham. I stedet peiset han på, nesten heseblesende, alltid på leit, alltid på vei, mot noe nytt, noe interessant, noe spennende.

Men nå har han altså levert sin siste argumentasjonsrekke.

Vi er mange som følte at vi kjente ham selv om vi aldri ble ordentlig kjent med ham, og vi er mange som er dypt takknemlige for at det fantes en ellevill fyr som Thomas Hylland Eriksen da vi gikk på universitetet og lette etter en idé og et uttrykk for hvem vi var og hva de skulle bli av oss her i verden.

Takk, fine Thomas! Norge blir mer annenrangs uten deg.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article