Syk i hodet

«Du tar insulin, ja? Har du prøvd å gå deg en tur i skogen i stedet?»

«Cellegift? Hva med å ta et pustekurs og drikke en grønn jus?»

«Nyresvikt? Dropp dialysen – prøv meditasjon og gurkemeie.»

Dette er råd som ville fått de fleste til å steile, men som etter min erfaring er vanlige holdninger hos folk flest når det gjelder psykisk helse.

Medisiner for hjernen møtes ofte med skepsis og mistenksomhet:

– «Du burde kanskje trappe ned.»

– «Er du sikker på at du ikke blir avhengig?»

– «Klarer du ikke å fikse det uten piller?»

– «Jeg tror ikke på at sånne medisiner virker.»

Få sier dette om hjertet, lungene eller bukspyttkjertelen. Men med en gang det gjelder angst, depresjon eller psykose, står mange klare med meninger, og ofte helt uten faglig grunnlag.

Dette er ikke bare nedlatende. Det kan være farlig. For psykiske lidelser er ekte. De er biologiske. Og ofte livstruende.

Per 2021 brukte nesten 390.000 nordmenn medisiner for psykiske lidelser, ifølge Folkehelseinstituttet. Flesteparten tok antidepressiver.

Likevel er det fortsatt tabu å snakke om det. Mange tør ikke fortelle verken familie eller venner om at de tar medisiner for hjernen.

Jeg var selv en av dem som trodde man kunne fikse psykisk uhelse med riktig mindset.

Jeg var skeptisk til «big pharma», og overbevist om at man kunne tenke seg frisk om man bare i tillegg oppgraderte og optimaliserte livsstilen sin.

Som 19-åring fikk jeg diagnosen bipolar lidelse – etter år med tankekaos, indre uro og dyp utmattelse.

Jeg nektet å akseptere diagnosen og avslo medisiner.

I stedet gikk jeg all in på naturlige metoder: jeg endret kosthold, trente daglig – ute i frisk luft, sov 9–10 timer hver natt, hvilte mye og kuttet ut stress.

I tillegg fokuserte jeg på å følge hjertet, jeg lot være å gå på kompromiss med meg selv og jeg valgte å unngå mennesker som tappet meg for energi.

Med andre ord: Jeg gjorde alt «riktig».

Tre år gikk – og jeg ble ikke bedre. Jeg var fortsatt nedstemt, sliten, ufokusert og uten driv.

Til slutt måtte jeg svelge stoltheten og prøve medisiner – jeg var desperat etter å leve, ikke bare overleve.

Og vet du hva?

Etter seks uker skjedde det noe. Energien kom tilbake. Tankekjøret stilnet. En indre ro erstattet uro, og jeg kunne endelig konsentrere meg. Det føltes som å få livet tilbake.

Hvorfor kastet jeg bort så mange år i mørket?

Fordi jeg trodde hjernen ikke skulle behandles som et organ. At det handlet om viljestyrke og ikke biologi.

Men psykisk sykdom handler ikke om mangel på innsats, motivasjon eller refleksjon. Det handler om sykdom. Og sykdom må ofte behandles med medikamenter for at man skal få en bedre livskvalitet.

Ja, trening og livsstilsendringer kan hjelpe. Og faktisk så viser forskning at fysisk aktivitet i noen tilfeller virker like godt eller til og med bedre enn antidepressiver, da ved mild til moderat depresjon.

Men: Det gjelder ikke alle. Og det betyr ikke at medisiner er unødvendige.

Ja, medisiner har bivirkninger.
Ja, det finnes feilmedisinering og overmedisinering.
Og ja – noen opplever ikke effekt i det hele tatt.
Dette må vi snakke åpent om.

Men det er en annen samtale. Det er en samtale om kvalitet i helsevesenet, individuell tilpasning og informerte valg.

Ikke en samtale som skal brukes til å påføre skam på de som faktisk trenger medisiner for å overleve.

Poenget er enkelt: Hjernen er også et organ. Noen ganger trenger den medisinsk hjelp for å fungere. Akkurat som hjertet. Akkurat som nyrene.

Joggeturer, skog og maling kan være gode supplementer, men ingen ville foreslått kognitiv terapi eller traumeterapi som erstatning for cellegift.

Neste gang noen sier de bruker medisiner for psyken – møt dem heller med samme respekt som du ville gitt noen med insulinpenn i lomma.

Vi bør snakke like naturlig om antipsykotika som vi snakker om antibiotika. Like åpent om medisiner for depresjon som vi gjør om medisiner mot høyt blodtrykk.

Det koster ingenting å la være å dømme. Men det kan koste liv å la være å forstå.

Vi trenger et holdningsskifte. I samtalen. I helsetjenestene. I samfunnet.

Vi bør slutte å dele sykdom inn i «ekte» og «selvforskyldt». Vi bør slutte å møte psykisk syke med skepsis og psykologiske hjemmeekspertråd.

For det krever mot å be om hjelp. Det krever styrke å ta medisiner – spesielt når man møter mye motbør. Og det krever enorme krefter å leve når alt inni deg roper at du ikke orker mer.

La oss slutte å skamme oss over medisinbruk. La oss snakke om psykisk helse som vi snakker om fysisk helse: Med alvor, medfølelse – og vitenskap.

Ingen behandling passer alle. Men alle fortjener å bli tatt på alvor og få støtte for det valget de tar.

Så, kanskje det er på tide å hedre det valget i stedet for å tvile på det.