Superinnbytteren

1 week ago 4

Anmeldelse

«Rental Family»

• Med: Brendan Fraser, Mari Yamamoto, Shannon Mahina Gorman, Takehiro Hira, Akira Emoto

• Regi: Hikari

• Premiere på kino fredag 9. januar

• Dramakomedie. USA / Japan. 9 år. 1 time og 49 minutter

I 2023 innkasserte Brendan Fraser Oscar for beste mannlige hovedrolle som den sykelig overvektige Charlie i Darren Aronofskys tåreperse «The Whale» (2022).

Aronofsky hadde identifisert noe hittil uoppdaget i den tidligere lett-komikeren og Temu-utgaven av «Indiana Jones» (i «Mumien»-serien). Nemlig melankolien, det sørgmodige draget i labrador-ansiktet, Frasers evne til å uttrykke en slags molefunken godhet.

Her var det noe å bygge videre på. Hvilket herved gjøres. Kall meg en krakk. Men jeg tror faktisk at jeg kommer til å huske «Rental Family» lenger enn «The Whale».

Amerikanske Philip (Fraser, som har beholdt én sjettedel av kroppsvekten fra «The Whale») har levd syv år i Tokyo, der han har livnært seg som skuespiller på lavt nivå. Nå om dagen spiller han gjerne en trestubbe, for eksempel, eller «trist amerikaner»-statist.

For det er noe bedrøvet med den amerikanske branden, en langt hjemmefra-het, der han beveger seg rundt i en by der mye er litt for smått for ham. Inkludert hans egen ultra-kompakte hybel.

Så en dag er han på jobb på det som viser seg å være en falsk begravelse – arrangert for at «den døde», som altså egentlig er høyst levende, skal få oppleve kjærligheten og høre de fine ordene han kanskje aldri vil få hverken oppleve eller høre i det virkelige livet.

Det er mye å si om japanerne. Én er at de er tidlig ute med svært mye. Det at man kan leie en skuespiller til å spille en venn eller et familiemedlem, er faktisk en næring i landet. Philip får tilbud om flere roller.

For eksempel: Han hyres inn til å gestalte «journalist» overfor en aldrende skuespiller, Kikuo Hasegawa (Akira Emoto), som mener han er blitt alt for glemt i livets høst. Hasegawa kan trenge løftet for selvfølelsen det ville være å bli dybdeintervjuet av en amerikansk filmjournalist.

Har du vært i Japan?

aJabNeicNei, men jeg har innmari lyst til å reise!

Philip, den blautfisken, får raskt problemer med å skille arbeid og fritid. Han engasjerer seg på ordentlig i Kikuos liv. De to blir venner, og amerikaneren skal selvfølgelig lære både ditt og datt om livet sjæl av den vise gamle.

Skikkelig trøbbel blir det imidlertid når Philip får jobb som den unge piken (8-10, vil jeg tro) Mia Kawasakis «far». Mias enslige tigermamma forsøker å sikre at datteren, som aldri har kjent sin biologiske far, skal komme inn på en ekslusiv privatskole. For at det skal kunne skje, trenger barnet å kunne vise til et komplett sett foreldre.

Haken er denne: For at Mias opptreden skal være overbevisende, er det sentralt at hun faktisk tror på løgnen selv. At hun lar seg overbevise om at Philip faktisk er hennes kjødelige far. De to tilbringer mye tid sammen, over tre uker, slik at illusjonen skal sitte.

Innledningsvis har Mia naturlig nok et horn i siden til «faren» som lot henne i stikken. Men det går over. Philip er jo så varm, uttrykker en så solid og rolig maskulinitet.

Og «far» selv? Håh! Mia er ikke bare et geni, som allerede snakker perfekt engelsk, men også et på alle andre måter tvers gjennom bedårende barn. Hun er tillitsfull, snill, med kunsteriske anlegg og i det hele tatt.

Philip faller pladask for skjønningen. Begynner å oppføre seg som om han faktisk var faren hennes. Snart sovner hun med det lille hodet på skulderen hans på trikken.

Dette skulle ikke skje. Dette er ikke profesjonelt. Det er jo meningen at Philip skal forsvinne ut av livet hennes etter tre uker. Nå har han jammen fått tilbud om drømmerollen, som TV-detektiv i Sør-Korea, også. Kanskje det ikke blir tre uker en gang?

Den japanske regissøren som bare kaller seg Hikari, og hvis fulle navn er Mitsuyo Miyazaki, jobber med et manus hun har skrevet selv, sammen med en amerikansk partner. At hun kjenner og har jobbet i både Japan og USA, er den trolske ingrediensen som gjør «Rental Family» til noe mer enn man kanskje skulle tro.

Én ting er øyet hun har for det tettpakkede dramaet i en av verdens mest interessante storbyer, Tokyo, og den frodige, fuktige vegetasjonen på den japanske landsbygda. En annen er at «Rental Family», som lett kunne ha endt opp som «typisk amerikansk», hele veien kombinerer to sensibiliteter: Den amerikanske og den japanske.

Det gjør den nesten per definisjon til noe mer enn bare en samlebånds-produksjon av den typen heller ikke amerikanerne er så flinke til å lage lenger.

Resultatet er sentimentalt, men ikke kvalmende. Filmen har dessuten spart noen små overraskelser til oppløpet, slik at det ikke bare blir snørr og tårer den siste halvtimen.

En fin, forfriskende normal film for folk som ikke er redde for å pådra seg et svulmende hjerte sånn en gang i blant.

Read Entire Article