Student med startvansker

Filmanmeldelse«Min første kjærlighet»

Jeg har jobbet som kritiker og journalist siden 1987. Har bakgrunn som magasinredaktør og journalist i Aftenposten, Bergens Tidende, Dagsavisen med flere. Har oversatt sakprosa og arbeidet i radio og TV, og vært tilknyttet VG siden 2003.

E-post

STJÅLENT ØYEBLIKK: Niels Skåber og Marie Flaatten i «Min første kjærlighet». Foto: Nordisk Film

Fredag 27. februar kl. 19:30

Det viktigste er å – kunne – delta.

Ella (Marie Flaatten) skal flytte til Lillehammer for å studere. Gleder seg til at livet skal starte på ordentlig, og at hun skal få prøve seg på egen hånd.

Skjønt helt på egen hånd vil det ikke kunne bli: Som livslang rullestolbruker, som trenger hjelp til stell og til å komme i seng, vil Ella alltid ha behov for å ha noen i nærheten.

I kommunen hun har bodd inntil nå, har Ella nytt godt av tjenesten brukerstyrt personlig assistanse (BPA). Nå som hun skal flytte til en annen og større, er det ikke slik at denne automatisk blir med på flyttelasset.

«PÅ FORHÅND TRAKK»: En av flere søknader sendes i «Min første kjærlighet». Fra venstre: Silje Breivik, Marie Flaaten og Jan Gunnar Røise. Foto: Nordisk Film

Ella og foreldrene søker om videreføring av ordningen i Lillehammer. Får avslag. De kan klage på vedtaket, men slikt tar tid. Det vet alle som har hatt kontakt med det offentlige.

Det beste, mener foreldrene hennes – mamma (Silje Breivik) og pappa (Jan Gunnar Røise) – hadde kanskje vært å utsette studiene i ett år. Til alt forhåpentlig er kommet på stell.

Men ett år er en evighet i Ellas alder. Hun vil av gårde. Selv om det innebærer at hun må innlosjeres på en såkalt samlokalisert bolig. En institusjon for personer med behov for bistand døgnet rundt.

Soltun, som stedet heter, er et sted befolket av ansatte som sikkert vil det beste og gjør så godt de kan. Det er også en slags blanding av «en ungdomsklubb og et gamlehjem», som det blir sagt. Gangene er fulle av rare «Åndenes makt»-lyder om natten.

I GANG MED LIVET: Marie Flaaten i «Min første kjærlighet». Foto: Nordisk Film

Alle som bor der, må gjøre de samme tingene til nøyaktig de samme tidene, null slingringsmonn. Ellers rakner opplegget.

Slikt passer innmari dårlig for en fersk student som har lyst til å leve som de andre ferske studenter: Drikke og feste, sove for lenge om morgenen, føles seg fri, kanskje finne en kjæreste?

Det siste er på gang allerede. Ella har et godt øye til Oliver (Niels Skåber) – og omvendt. Men hvordan skal man holde et gryende forhold gående om man er nødt til å være i seng kl. 21?

GOD TONE: Niels Skåber i «Min første kjærlighet». Foto: Nordisk Film

Filmskaper og samfunnsdebattant Mari Storsteins debut som spillefilm-regissør (hun har jobbet i dokumentarsjangeren og i TV tidligere), som er inspirert av egne erfaringer, holder det enkelt. Det er en film som er til for de som trenger å se den: Aller mest mennesker med funksjonsnedsettelser med behov for å se noen som seg selv på lerretet.

Men også, for all del, menneskene i deres nærhet. Eller alle som vet noe om hvordan det føles å stange hodet i helsebyråkratiet. Eller trenger å få åpnet sine øyne for hva det er andre mennesker har å stri med. Ganske mange, der altså, for ikke å si alle.

Historien, heri opptatt kjærlighetshistorien, lodder isolert sett ikke så mye dypere enn en «pedagogisk» novellefilm av den typen man kunne se på NRK i riktig gamle dager.

SPILLEFILM-DEBUTANT: Mari Storstein instruerer skuespillerne på settet til «Min første kjærlighet». Foto: Hallgeir Vågenes / VG

Men Storstein er god på små observasjoner (barnet som spør: «hvorfor sitter du i sånn stol?») og den akkumulerte tyngden av mindre og større ydmykelser. Den har til overmål noe så sjeldent som en ytterst motivert sexscene.

Filmen fanger den forferdelige følelsen av å bli umyndiggjort. Spesifikt for en ung kvinne med like mye FoMO – fear of missing out – som alle andre på hennes alder har.

«Min første kjærlighet» er ikke årets mest avanserte norske film eller noe slikt. For noen vil den uansett være den viktigste.