Stør (r) e enn størst

Etter å ha slitt og strevd med å pushe 20-tallet, får Arbeiderpartiet 30,1 prosent på Norstats ferske måling for NRK, Dagbladet og Vårt Land.

I den grad det er mulig å ta fra Ap-folk humøret om dagen, så må det være fordi det likevel er borgerlig flertall. Til gjengjeld er det jevnt.

Norsk politikk er blitt spennende igjen.

Hvilepute og tornerosesøvn

Erkjennelsen begynner nok å gå opp for flere. En historisk upopulær regjering har fungert som en hvilepute. Mange har tatt velgerne som har flyktet fra regjeringspartiene for gitt, uten nødvendigvis å ha jobbet så hardt for dem.

Nå har Aps uventede sterke opptur satt mange i en kattepine.

• Sperregrensedramaet er på full fart tilbake i norsk politikk.
• Både Kristelig Folkeparti (2,6 prosent) og Miljøpartiet De Grønne (2,5 prosent) ligger langt unna å nå opp til de magiske fire prosentene.
• Men både Venstre (4,4 prosent), Rødt (4,5 prosent), Senterpartiet (5 prosent) og nå sist Sosialistisk Venstreparti (6,4 prosent) har dalt faretruende på målingene. Dette er i tråd med trendene på gjennomsnittsmålingene hos pollofpolls.

Høyre (18,1 prosent) ser omsider ut til å ha våknet fra tornerosesøvnen og tatt opp kampen med Fremskrittspartiet (23 prosent) om de blåeste velgerne, noe som betyr mye for den interne maktkampen og motivasjonen på borgerlig side.

I det store bildet har det skjedd to ting samtidig som har snudd norsk politikk på hodet.

1. Arbeiderpartiets nye sivilstatus som singel, med Jens Stoltenberg som posterboy, har fungert som en stor dose oppkvikkende rett inn i hovedpulsåra. Fra å være en desillusjonert og livstrøtt gjeng minner de nå om den norske versjonen av nyfrelste MAGA-tilhengere: Make Arbeiderpartiet Great Again.
2. Samtidig har den nye verdenssituasjonen hvor man hver morgen våkner opp til nye krumspring fra verdens mektigste mann, ført med seg alvor og krisestemning. De vanlige sakene sliter med å nå opp i nyhetsbildet. Den politiske debatten settes på vent. Usikkerheten råder.

Scenelyset er stort sett bare på statsministeren og de mest sentrale statsrådene. Det minner litt om det vi så i pandemien da velgerne flokket seg rundt dem som styrte, det vi gjerne kaller en slags rally 'round the flag-effekt. Den krisen var det Erna Solberg som tjente på.

Jonas Gahr Superstar-tilstander

Etter mange år med motgang, kommer styringstillegget Jonas Gahr Støre til gode. På Helgeland ble han sist uke mottatt med applaus og ord som «nå har vi snudd skuta» og «jeg er stolt av dere».

Selv ikke fra den forurettede laksenæringen var det kjeft å få. Det er godt gjort i landsdelen som ikke uten grunn kalles Norges Balkan, og man heller ikke er redd for å kalle en spade for en gravemaskin.

De eneste som var misfornøyde, var sykehusdemonstrantene. Noe er fortsatt som normalt.

Meningsmålinger er på alle vis et nullsumspill. Når noen går opp, må noen andre gå ned. Og Aps vekst har vist at mange andre partier er i større trøbbel enn de kanskje hadde trodd.

Som velfødde lakselus har de beitet og spist seg fete på misfornøyde Ap-velgere.

Bevegelse i båten

Høyre har i det minste skjønt sjøl at de har ligget kunstig høyt på målingene. Likevel er det ikke til å komme unna at måned etter måned som Norges suverent største parti, fører til en viss dvale. Med 18 prosent ligger de langt bak både Ap og Frp.

Nå har Høyre bråvåknet og det er tegn til bevegelse i båten. Erna Solberg er blitt bedt av partiet sitt om å bli mer synlig.

Også for Høyre ligger det muligheter i at trygghet blir viktigere. I usikre tider går gjerne velgerne til styringspartiene, og forsvar og sikkerhet har Høyre troverdighet på. Så spørs det om det er nok til å få båten til å bevege seg framover.

Sylfrekk Sylvi-finte

Frp ligger fortsatt svært høyt på målingene, men kan ha nådd et tak. Utenrikspolitikk er ikke partiets paradegren selv om Sylvi Listhaug manøvrer på imponerende vis i dagens humpete landskap.

Med en sylfrekk finte som få andre enn Listhaug ville kommet unna med, satte hun selveste finansminister Stoltenberg i et underlig lys til ham å være da hun vraket, og lekket, hans invitasjon til skatteforlik sist uke.

En annen trøsteklut for høyresiden, har vært at Arbeiderpartiet stort sett har vokst på å hente hjem gjerdesittere og andre venstresidevelgere. Det vi gjerne kaller rødgrønn kannibalisme.

Nå ser vi for første gang at Støres regjering også henter velgere fra alle andre partier enn Frp. Det er like fullt særlig SV, Rødt og Sp som må betale for Aps sterke framgang.

Røde flagg i røde partier

For landsmøteaktuelle SV bør varsellampene lyse. Det er lenge siden partiet har sett så lave tall. Mange har omtalt dagens SV utenfor regjering som en suksess. Det samme har man sagt om lederskifte der Audun Lysbakken ble erstattet av Kirsti Bergstø, som oppleves som politisk smalere og mer venstrevridd.

Men med tanke på hvor lavt Ap har ligget, burde SV ha et langt større potensial enn vi til nå har sett. SV er et parti som nesten alltid gjør det bra når Ap sliter.

Partiet Rødt har også krympet på målingene. Samtidig framstår de under Marie Sneve Martinussens ledelse som et stadig mer pragmatisk parti. Selv om Rødt og SV appellerer til ulike typer velgere, framstår de stadig likere politisk.

Dessuten har både SV og Rødt en tendens til å gjøre det litt svakere i valg enn i målinger.

Stortingets svarteper

Også Venstre har levd godt på frustrerte Ap-velgere, særlig i storbyene. Dessuten har partiet stort sett brukt de siste årene til å snakke om EU og Ukraina istedenfor skole og miljø, som har vært partiets tradisjonelle hjertesaker.

Det ser ikke ut til å fly like godt når Trygve Slagsvold Vedums plass i regjering er erstattet av Jens Stoltenberg. For Venstre-velgere er det som å gå fra Lada til Lamborghini.

Aller verst må dagens måling likevel føles for Senterpartiet. Da Sp forlot regjeringa, var det delvis av frykt for sperregrensa. På kort sikt virker det som en mislykket manøver. Ikke bare mister partiet statsråder og andre heltidspolitikere som kunne drevet en mer synlig valgkamp med mange godbiter på lur i departementsskuffene.

Som avskjedsgave på vei ut av regjeringskontorene fikk de servert Ap-nyvinningen «Norgespris på strøm». Selv om Sp kritiserer ideen for å være skriblet ned på en serviett, kan fastprisen (sammen med varmere vær) ta luven av strømopprøret.

Heller ikke EU-saken er i disse dager like potent. Selv om det fortsatt er klart nei-flertall i befolkningen, er det neppe like populært å profilere EØS-motstand i så utenrikspolitisk usikre tider.

For øyeblikket er det liten tvil om at Sp sitter igjen med svarteper etter at Ap og Sp har delt boet mellom seg.

New wrapping, same shit?

Det alle spør seg, er om Aps suksess kan vare. De har snudd spillet på en måte som knapt noen trodde var mulig. Etter å hatt taperstempelet klebende ved seg så lenge, framstår Støre omsider som en vinner.

For Ap er det avgjørende å fortsette fortellingen om at de er noe helt annet enn den upopulære Ap/Sp-regjeringa. Det var også det indirekte budskapet da Støre var på sjarmoffensiv hos bedrifter på Helgeland. Er det mulig å gjenreise partiets tynnslitte omdømme i næringslivet? I så fall burde alt være mulig.

Det er liten tvil om at Høyre-opposisjonen vil benytte enhver mulighet til å banke inn at dette er den samme politikken, i litt mer fristende innpakning.

Et vel så relevant spørsmål er hvor lenge velgerne vil oppleve at vi er i en utenrikspolitisk unntakstilstand, eller om det etter hvert blir en normalisering, der vi igjen blir mest opptatt av de nære ting.

Svaret på det er nesten like uforutsigbart som siste utspill fra Donald Trump. Men bare nesten.