«Familiefaren kom aldri tilbake»

2 hours ago 4

Bare få uker før skjebnedatoen 7. oktober 2023, satt en av Norges ledende Midtøsten-eksperter i en olivenlund inne i Gaza.

Historikeren og forfatteren Marte Heian-Engdal skulle skrive en bok om mat. Et sted ute i grenseområdet mot Israel skulle hun lære om en tradisjonell palestinsk matrett.

Men så ble alt snudd på hodet.

Over markene der hun akkurat hadde lagd mat, stormet Hamas-ledede menn mot grensegjerdene til Israel, brøt seg gjennom og drepte 1200 og skadde tusenvis av mennesker. Israels svar på det angrept, er verden fortsatt vitne til. Så langt er over 60.000 palestinere drept.

Gjennom snart to år med krig, har Heian-Engdal forsøkt å holde kontakt med de som hjalp henne med matboken inne på Gazastripen. Noen har flyktet, noen er drept.

I slutten av juli fikk hun enda en helsvart beskjed. Hva hadde skjedd med hennes bekjente, hobbykokken Abu Abed?

På grunn av krigen fikk hun aldri fullført matboken fra Gaza. Men til VG deler Heian-Engdal nå notatene - og fortellingen om hva som fulgte.

Her følger hennes tekst:

Det er sen ettermiddag i september 2023, det er varmt, men ikke så intens som de heteste sommermånedene.

Vi har kjørt sørover fra Gaza by fra hotellet der jeg bor, mot Khan Younis. Derfra kjører vi østover, så langt øst det er mulig å komme. Vi er i grenseland.

Jeg er i Gaza for å jobbe med en bok om palestinsk matkultur og mathistorie.

Vi stanser på et militært sjekkpunkt, kontrolert av Hamas, hvor jeg får en streng instruks av deres væpnede menn om at hvis jeg skal oppholde meg her i kveld, så kan jeg verken filme eller ta bilder av området rundt oss:

Kun bilder av mat. Ikke la linsen sveipe ut over jordene mot grensegjerdet til Israel, ikke la den hvile på de tre vakttårnene - ett tårn tilhører Hamas, det andre Palestinsk hellig krig. Ikke noen bilder av det tredje og største vakttårnet i dette makttriangelet ruvet - Israels.

Langs jordene gikk et par smågutter opp og ned langs jordflekken med ugressmiddel på ryggen. På skyggesiden av et lite og ganske skranglete skur var det lagt ut plastmatter og noen puter i sanden.

Det var vakkert og fredelig.

«Det kan virke fredelig», sa vertskapet, men når det kommer en «eskalering» blir dette automatisk og umiddelbart en krigssone.

Men nå var det ikke krig, det var matlagingskurs. 150 meter fra vakttårnet ute på jordet, ble et lite bål fyrt opp.

Det neste på gjørelista var brødbaking.

Kveldens kjøkkensjef, Abu Abed, rørte sammen en deig av hvetemel, litt salt og vann i en stor aluminiumsbalje. Han hadde startet ut litt sjenert og forsiktig, men ble bokstavelig talt varm i trøya av eltingen. At den er godt knadd gjør at den ikke sprekker når den steker, forklarer han, før han avsluttet med å banke deigen flatt utover et sjal.

Med sitt stort sett tannløst glis avslørte Abu Abed at brøddeigen er en slags personlig triumf. Han roper ivrig til sin kompis ved bålet, Abu Hassan, han må klargjøre bålet til å ta i mot en ny gjest!

Varsomt blir brøddeigen i kledet båret bak skjulet og bort til restene av bålet grønnsakene var grillet på.

«Dette er vår arv!», stråler kokkelaget. «Dette er vår arv!»

De har lært denne tradisjonsrike retten fra sine foreldre og besteforeldre. Skikkelig palestinsk bondekost. Slik gjorde besteforeldrene det i den gamle landsbyen sin, i Beersheba, like over grensen i det som nå er Israel, før de måtte flykte til Gazastripen i 1948.

Tilbake ved plastmattene ved skuret er resten av grønnsakene som skal i salaten klare. Tomatene og de hardt grillede gresskarene havner i baljen hvor Abu Abed akkurat bakte brøddeigen.

Bismillah, sier Abu Abed og stikker kniven i det ene gresskaret. I Guds navn.

I baljen der brøddeigen ble bakt for litt siden, kutter Abu Abed grønnsakene. Chili og hvitløk - typisk for Gazas kjøkken - moser han i en terrakottamorter, en tradisjonell zibdiyah.

Alle hjem har en, jeg har sett de høye stablene til salg på markedet og lurt på om jeg får med meg en i bagasjen hjem, eller vil den knuse? Hvor mye chili tåler jeg, lurer kjøkkensjefen?

Det har gått et kvarters tid siden brøddeigen ble lagt i bålasken og bak skuret legger Abu Hassan øret ned mot askeovnen og banker lett på brødet. Han hører at det må stekes litt til.

Inne i skjulet får det nystekte brødet seg en omgang juling med kjeppen. Det løsner alle harde og brente flekker med sot, som så plukkes av, og vi er klare for neste oppgave.

Ute på plastmattene går Abu Abed løs på grønnsakene som om det var en våt klut han skal vri vannet ut av. Han knar grønnsakene sammen og smiler til meg - nå er det slutt på fri for gjesten, alle skal i arbeid!

Vi setter oss i en ring rundt det nybakte, dampende varme brødet, og river det i småbiter.

Abu Abed tar de små brødbitene oppi grønnsakssalaten sin og fortsetter arbeidet med å kna alt sammen til en stor grøt av brød og grønnsaker.

Han tilsetter generøst med grønnfarget olivenolje - alle palestinske familiers store stolthet.

Jeg brenner meg umiddelbart på den nystekte brødskorpen som fortsatt er glovarm, men sier ikke noe om det, siden vertskapet tross alt akkurat har løftet brødet ut og inn av glødene aske uten å kny.

Bismillah, i Guds navn, hviskes det rundt baljen, før alle synker en hånd ned i salaten.

Vi starter i hvert hjørne og spiser oss nedover. Solen har gått helt ned, nå er det stappmørkt rundt oss, men det er en stjerneklar kveld som fortsatt dirrer av varme.

Kompisgjengen mener det gøyeste med å spise i mørket er at man kan da lure biter av chili over i naboens hjørne av salaten, uten at han merker det.

Latteren runger over jordet i grenselandet.

Kanskje kom de stormende over akkurat disse jordene, Hamas-krigerne som angrep Israel 7. Oktober 2023, en måned etter at vi lo og lagde mat her ute.

I løpet av den snart to år lange krigen som har fulgt det terrorangrepet, måtte Abu Abed og familien, i likhet med nesten hele Gazastripens befolkning, forlate hjemmet sitt.

I juli 2025 hadde de sammen med hundretusenvis av andre, søkt tilflukt i et provisorisk telt i det Israel kaller den såkalte «trygge sonen», Mawasi, på stranda, vest for hjembyen sin Khan Younis.

Khan Younis som by er praktisk talt forsvunnet, oversiktsbildene viser at det kun er ruiner igjen.

Men en av disse ruinhaugene pleide å være Abu Abeds hjem og det var dit han var på vei 20. juli 2025.

I flere måneder hadde Israel nektet internasjonal nødhjelp å komme inn, og nå var sulten overalt på Gazastripen.

Også barna til Abu Abed var nå så sultne at familiefaren ikke så noen annen råd enn å ta fatt på den farlige gåturen tilbake til Khan Younis.

Kanskje kunne han grave fram noe mat i de sammenraste restene av det som pleide å være kjøkkenet deres?

Han visste de hadde forlatt mel og noen hermetikkbokser der.

Kjøkkensjefen Abu Abed valgte å gå de 4–5 kilometrene fra familiens telt og til ruinene av hjemmet deres. Det var risiko i hvert steg, og han visste det.

Familiefaren kom aldri tilbake til de åtte barna sine. Han fikk aldri hentet mat til dem.

Jeg har blitt fortalt at han den 20. juli ble drept av en israelsk kampdrone, mens han lette etter mat i ruinene av sitt eget hjem.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article