Sponset kvinnefeiring

Nok en kvinnedags-uke er over.

Jeg våkner med en rosa «goodiebag» ved siden av sengen og Beyonce’s «Who run the world» på hjernen.

Som en dårlig hangover.

8. mars er full av gode intensjoner:

Vi samles, vi marsjerer, vi poster et sitat av Simone de Beauvoir – og så går livet tilbake til normalen 9. mars.

Villoid-prisen – Årets kvinne «hedrer kvinner som våger og inspirerer andre kvinner» ifølge dem selv. Her fra årets utdeling. Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Som influencer har jeg blitt invitert på mange «kvinne-events» opp gjennom.

Fester med pene ballonger, pene drinker og enda penere influencere.

Klesmerket Villoid sin kvinnepris, for eksempel, som deles ut i anledning kvinnedagen.

Det kunne like gjerne blitt kalt en influenserpris.

Det hadde faktisk vært mer ærlig.

Og herregud, de er kvinner de også – de må jo få lov til å feire seg selv og at de omsetter for noen hundre millioner i året?

Men det spesielle med akkurat disse arrangementene er at hele Medie-Norge inviteres, og at hele Medie-Norge takker ja, og at det publiseres bilder i omtrent alle nettaviser.

Det er med andre ord et arrangement som gir langt mer synlighet til en merkevare enn til kvinners faktiske kamp.

Ja, i fjor vant operasjonssykepleier Hilde Vollan velfortjent prisen «Årets kvinne», men den seieren ble ikke fulgt opp.

Det er mange fantastiske kvinner som ble nominert til årets priser, og Villoid er en gründerbedrift, startet av en kvinne. Det er kjempekult.

Men la oss kalle en spade for en spade: Kvinneprisen deres er en ren markedskampanje.

Sunniva Tillson og Simen Velle (FpU) på fjorårets utdeling av Villoids kvinnepris. Foto: Fredrik Solstad / VG

Er det dette vi har kjempet for?

For overalt ser jeg arrangementer som skal løfte kvinner, gjøre oss uredde og sterke, «power women», men som i all hovedsak er frontet av en ekstremt homogen gruppe kvinner.

For hvem er det som ikke var på kvinnepris-event?

Kvinnene som jobber tredelte skift på sykehuset. De som tar vare på våre barn i barnehagene. De som møter mennesker i krise hver eneste dag.

De som fortsatt tjener mindre enn menn for samme jobb.

De som ikke har tid, energi eller penger til å bry seg om hvilken ny kolleksjon som slippes denne uken.

Kvinner med minoritetsbakgrunn.

Kvinner i helt vanlige jobber. Kvinner i i helt unike jobber.

Moren min, som hadde to jobber da jeg var liten for å få hverdagen til å gå rundt.

Hun er aldri representert på de utallige arrangementene i kvinnedagsuken.

Likevel er hun den første jeg tenker på når folk spør meg om en kvinne jeg er stolt av.

Jeg sier ikke at én type kvinne er bedre enn noen andre. Det finnes garantert nok av drittsekker som er barnehagepedagoger, og det finnes gode og inspirerende influencere.

Men hvorfor er det bare denne ene gruppen som skal vises frem når vi skal feire kvinner?

Jo, fordi kvinnedagen er til salgs.

Så hva om vi, i stedet for å bruke kvinnedagen til å skåle i rosévin med de allerede mest privilegerte blant oss, brukte den til noe som faktisk betyr noe?

Foto: Amanda Pedersen Giske / NTB

Hva om vi feiret de kvinnene som sjeldent blir feiret?

Hva om vi snakket mindre om «powerwoman» og mer om kvinnehelse, økonomisk ulikhet og kvinners rettigheter – ikke bare her hjemme, men globalt?

Kvinnedagen burde ikke være en dag hvor kvinner som allerede har en plattform klapper hverandre på ryggen.

Den burde være en dag hvor vi løfter de kvinnene som fortsatt står bakerst i køen.

For 9. mars kommer alltid. Og da er det ikke lenger Instagram-vennlige prisutdelinger og festlige events som betyr noe – men hvem som faktisk fikk en stemme.

Ja, ja. Kanskje neste år.