«Sparker inn åpne dører»

Har det noen gang slått deg at det er noe overfladisk over tiden vi lever i?

At alle Netflix-seriene, poseringen på sosiale medier og eksplosjonen av psykiatriske diagnoser kan være et tegn på en indre tomhet hos dagens mennesker?

Operaen «Terminus» handler om uteliggeren og rus­misbrukeren Lola. Plutselig en dag våkner hun opp i en seng i et luksus­hotell, omkranset av boble­vin og rosa silke.

Godt hjulpet av noen suspekte «tilsette» blir «Lovely Lola» raskt en influenser-stjerne på Instagram.

Oppdatert klassiker

Tekst­forfatter Marit Eikemo har ikke lagt skjul på at dette plottet er en oppdatert versjon av komedie­klassikeren «Jeppe på Bjerget».

Som hos Holberg er det en sannhet i narre­spillet. Narren blir til helt, og de som narrer, gjør et slett inntrykk.

Men selv om forestillingen er frisk i språket og visuelt effektiv, klarer jeg ikke å fri meg fra inntrykket av at «Terminus» fremstår som en Zeitoper som tiden har løpt fra.

Gårsdagens satire

Inntrykket svekkes ikke akkurat av at rammen for handlingen er en pandemi. En pest sprer seg blant samfunnets utstøtte.

Terminus er et smitte­hotell, men «smitten» som brer seg, handler like mye om korrupsjon og makt­misbruk som virus.

Samtidig er ikke Lola bare et enkelt offer. Hun forfører hotell­direktøren, et typisk eksemplar av arten «kapitalistisk maktmann» som raskt mister kontrollen over kjønns­driften.

Akten går viralt, og Direktøren mister det meste, ikke minst potensen, når pesten rammer ham selv.

Det er ingen tvil om at satiren i «Terminus» treffer.

Det er noe råttent i et samfunn som ofrer de svake når katastrofen inntreffer, og som samtidig gir både mer makt til de mektige og mer rikdom til de rike.

Det står i tillegg noe genuint på spill i Lolas og Direktørens desperate søken etter noe ekte hos hverandre, bak fasadene.

Samtidig har det skjedd en stemnings­endring rundt hele problematikken omkring forbindelsen mellom sosiale medier og psykiske lidelser. KI har tatt utviskningen mellom virkelighet og iscenesettelse til et helt annet nivå.

Når uteliggerne synger om «yesterday's news», slår det tilbake mot deres egen forestilling.

Monoton musikk

Det er kvaliteter ved Marit Eikemos tekst. Den er frekk, satirisk og rapp­kjeftet. Kollisjonene i stil­nivåer har vidd og snert.

Det samme kan dessverre ikke sies om Therese Birkelund Ulvos musikk, som er gjennomgående langsom, neddempet, alvorstynget og monoton.

Selv om dette er hennes første opera, er Ulvo er en merittert og erfaren komponist.

Det er åpenbart at hun tenker at humor og glans er språkets, regiens og scenografiens gebet. Hennes jobb som komponist er å understreke det underliggende alvoret.

Derfor kommer det ikke forførende musikk når vi ser en forførelses­scene, og ingen av de store forvandlingene i løpet av operaen – fra mørk gaterealisme til rosa luksus til mørk psykiatri – får tydelig musikalsk representasjon.

Det er heller ingen åpenbare tegn til utvikling i det musikalske portrettet av hoved­personen Lola.

Det er riktignok tendenser til at vokal­linjene får noe mer fart, bevegelse og dynamikk over seg der hvor teksten krever det.

Dette følges knapt nok opp i orkesteret, som stort sett kverner videre på det heller skrinne materialet.

Jeg liker det visuelle uttrykket og den edgy teksten. Men i store deler av forestillingen blir musikken en myr som karakterene sleper bena rundt i. Replikkene er langsomme, oppstyltede og uttrykksfattige.

Unntaket er slutt­scenen, som griper meg både musikalsk og scenisk.

Sterkt musikalsk

Inntrykket av monotoni har ingenting med de musikalske kreftene å gjøre, som i det store og hele gjør en solid innsats.

Orkesteret er en miniversjon av Opera­orkesteret, med 10 strykere forsterket av fløyte, klarinett og to slagverkere. Dette ensemblet spiller ryddig og presist under dirigent Magnus Loddgards ledelse.

Sangerne fra Operakoret overbeviser i verkets mest kraftfulle musikalske partier.

Av de jevnt over gode sang­solistene gjør tenor Magnus Staveland (Direktøren) størst inntrykk på meg.

Derimot blir sopran Eli Kristin Hanssveen overraskende matt og veik i uttrykket i rollen som hovedpersonen. Lola blir jo, om noe, transformert til en diva i løpet av handlingen.

Too little, too late

Kanskje er det noe urimelig ved denne kritikken.

Bestillingen fra Nasjonal­operaen kom i 2021, og ønsket var noe tids­aktuelt. Verket skal skrives, komponeres, workshoppes, justeres, innstuderes.

Ting tar tid, og ingen kunne forutse katastrofene som har rammet verden siden den gangen.

I dette perspektivet blir det nesten noe nostalgisk ved en forestilling som gjør narr av selfier og influensere. Jeg tar meg selv i å lengte tilbake til tiden hvor over­diagnostisering i psykiatrien sto høyt på lista over de største samfunns­problemer.

Men nostalgi var neppe målet for en forestilling som skal ta pulsen på tiden. At det ender slik, er synd. God, aktuell og relevant opera kunne vi trengt mer av.