Søppel av beste skuffe

Det er noe mistenkelig perfekt med Nina Winchester (Amanda Seyfried). En feilfri troféhustru/tradwife; blond og smellvakker, med orden i sysakene og en garderobe stappet med gnistrende hvite, uskykldrene-men-sexy klesplagg.

Det er noe mistenkelig perfekt med ektemannen hennes også: Andrew (Brandon Sklenar). Eier av en tek-bedrift, altså rik, med en interesse for arkitektur, altså smart, samt selvsagt en handy hunk med kraftige overarmer og et blendende smil.

PEEEERRRR-FEKT!: Amanda Seyfried i «The Housemaid». Foto: Daniel McFadden / Nordisk Film Distribusjon

Millie Calloway (Sydney Sweeney), derimot, som nettopp har fått jobb som kombinert hushjelp og barnepike hos de to, og skal innlosjeres i den storslåtte boligen deres i upstate New York, er ikke perfekt. Hun er nettopp løslatt på prøve etter å ha sonet 10 år i fengsel (for en forbrytelse det skal gå lang tid før vi får vite hva var), og har inntil i dag tilbrakt nettene sine i bilen.

Men som vi vet, ikke minst fra filmer vi har sett: Folk som virker for perfekte til å være sanne, er som regel hverken perfekte eller sanne. At Nina er spratt hakkende gal, blir klart for Millie allerede andre dag på jobb. Den hjemmeværende kvinnen rives av et raserianfall, en total nedsmelting, som hun gir Millie skylden for.

Medisinskapene i huset viser seg å bugne av kraftige medisiner mot psykose og schizofreni. Nina, lærer vi, mistet begge foreldrene sine i en husbrann da hun var åtte, og ble mistenkt/beskyldt for å ha hatt noe med ulykken å gjøre.

«Venninnene» hennes, en gjeng giftige overklasse-drittkjerringer med for mye fritid på hendene, gidder ikke en gang hviske, enn si tiske, når de sladrer om da Nina var innlagt på lukket avdeling i ni måneder. Og nå prøver hun å bli gravid igjen?!

ET DUKKEHJEM: Sydney Sweeney i «The Housemaid». Foto: Daniel McFadden / Nordisk Film Distribusjon

Én ting synes sikkert: Mille er kommet til et galehus. En annen ting som er nesten like sikkert, er det at Millie og Ninas stakkars mann, han med overarmene og smilet, Andrew, snart skal få innmari lyst på hverandre.

Andrew er sulteforet på kjærleik etter å ha bodd mange år i hus med den vanvittige Nina. Og hvordan skal en mer eller mindre foreldreløs, straffedømt ung kvinne, altså Millie, kunne motstå en så snill, rik og kjekk mann som ham?

Se traileren her:

En weekend da Nina er bortreist med datteren Cece (Indiana Elle), skjer det uunngåelige. Millie har overtatt noen (kritthvite!) klær av Nina (det skjedde da det maniske kvinnemennesket hadde en av sine sporadiske gode dager), og lagt håret akkurat slik som Nina pleier å ha det.

Og jada: Allerede her vil den som er i markedet for en god og gammeldags, teit og fornøyelig erotisk thriller få valuta for pengene. Vi blir servert den nakne, stramme rumpa til Sklenar. Vi blir begunstiget med de herostratisk berømte puppene til Sweeney: Juvelene som har gjort henne til det høyrevridde, rasehygienisk orienterte USAs sweetheart.

SMILET! TENNENE!: Brandon Sklenar i «The Housemaid». Foto: Daniel McFadden / Nordisk Film Distribusjon

«The Housemaid» er en throwback. Til «kvinne i fare»-romanene og filmatiseringene med «girl» eller «kvinne» i tittelen som var så innmari populære for ikke så lenge siden: «Gone Girl» (roman: 2012, filmatisering: 2014), «The Girl on the Train» (2015 og 2016) og «The Woman in the Window» (2018 og 2021).

Dernest en throwback til «mellom husets fire vegger»-thrillerne, også med jenter og kvinner i fare, som gjorde unge kvinner engstelige på 1990-tallet: «The Hand That Rocks the Cradle» (1992), for eksempel, eller «Single White Female» (også 1992).

Disse slektet igjen på gaslighting-melodramaer som Alfred Hitchcocks «Rebecca» (1940) og George Cukors «Gaslight» (1942). Sistnevnte var opphavet til selve begrepet.

Kort sagt: Kvinner i fare-historier, ideelt sett med en viss erotisk frisson, går aldri helt av moten. Men i 2026 føles det som en stund siden sist vi så en.

NØKKELEN TIL SUKSESS: Amanda Seyfried, med ryggen til, og Sydney Sweeney i «The Housemaid». Foto: Daniel McFadden / Nordisk Film Distribusjon

Kanskje er det derfor «The Housemaid», som har et avvæpnende ironisk forhold til sin egen trashy-het (basert på en roman av Freida McFadden som har gått sin seiersgang på BookTok og Goodreads), fremstår som såpass frisk som den gjør. Og mye bedre enn den strengt tatt er.

For er dette inspirert fortellekunst? Nei. Er det plettfritt krim/thriller-håndverk? Ikke. Er det en god film? Det ville det være en overdrivelse å hevde.

Men gøy er jammen «The Housemaid». Med sine hemmelighetsfulle, kåte sideblikk, sine sexy og/eller skumle drømmesekvenser og sine «bak deg i speilet!»-klisjeer.

Æren skal i stor grad tilfalle Seyfried, som er nesten Joan Crawford-aktig i de brå kastene mellom overstrømmende velvillighet og iskald psykopati, og Sweeney, hvis søvnige ansikt gir innsatsen hennes en fin, underspilt kvalitet. Samt Paul «Bridesmaids» Feig: Hollywoods best kledde regissør, og stadig en «kvinnefilmens» mann.

MYSTISK MANN I HAGEN: Michele Morrone i «The Housemaid». Foto: Daniel McFadden / Nordisk Film Distribusjon

Det er ikke meningen at vi skal ta denne thrilleren veldig alvorlig. Det blir da også vanskeligere og vanskeligere etter hvert som den skrider frem, og camp-elementene blir flere og flere (ettervekst og hårrøtter, porselen og mammadalteri).

Sjansene er store for at du ikke kommer til å huske «The Housemaid» spesielt lenge. Men du kommer ikke til å sjekke klokka mens den pågår heller, og du vil ha problemer med å bytte kanal når den en gang i nær fremtid blir en gjenganger på TV 2, TVNorge eller TV 3.

«The Housemaid» lykkes med sin beskjedne, men ærbare ambisjon: Å lage en sjangerfilm som underholder oss. Det er ikke ingenting.