Sønnene de mistet

5 hours ago 3

727 personer tok livet sitt i Norge i fjor. Det er den høyeste selvmordsraten siden årtusenskiftet.

– Selvmordstallene burde ført til store overskrifter og politisk handling, men det var dørgende stille, sier Hilde B. Tordhol (59), om da Folkehelseinstituttet (FHI) presenterte fjorårstallene denne våren.

Selv opplevde hun marerittet for tre år siden, da hun og ektemannen Kai Arne var på hyttetur med gode venner og mottok sjokkbeskjeden om at sønnen Thomas (18) hadde tatt sitt eget liv.

Han hadde lagt igjen en beskjed på telefonen sin: «...dere har vært verdens mest fantastiske foreldre ...», før han forsvant fra barndomshjemmet på Jessheim for aldri mer å komme tilbake.

Ingen i familien hadde mistanke om at den høye, lyse humørsprederen deres var suicidal.

Les hele historien om Thomas her.

Selvmord utgjør 31 prosent av dødsfallene i gruppen under 30 år.

Tre av fire selvmord blir begått av menn, viser FHI-tallene.

– Hvorfor blir det ikke ramaskrik? spør Else Kåss Furuseth i en kronikk i VG.

– Selv om regjeringen vedtok en nullvisjon for selvmord i 2020, vekker det overraskende lite oppmerksomhet når nye, høye tall blir presentert, skriver hun.

Etter sønnens dødsfall har også Hilde B. Tordhol engasjert seg.

Hun mener det nå er på tide å ta i bruk virkemidler som er utradisjonelle i Norge, for å sette temaet på dagsorden.

På Verdensdagen for selvmordsforebygging 10. september pleier foreningen LEVE å arrangere lystenning for alle menneskene som tok sitt eget liv året før.

I år blir det mer.

For første gang i Norge skal etterlatte etter selvmord bære bilder av sine døde barn under markeringen.

– Vi håper det vil gjøre inntrykk å se menneskene bak tallene. Og at politikerne endelig tar skikkelig tak i dette alvorlige samfunnsproblemet, sier initiativtager Hilde.

«Mødrenes minnetog» skal gå fra Jernbanetorget i Oslo og opp til Universitetsplassen, der det blir appeller og lystenning.

Ideen kom til Hilde etter markeringen 10. september i fjor, da hun ble sittende og se på bilder av barn og unge inne på en Facebook-gruppe for etterlatte mødre.

– Alle de fine barna våre som har mistet livet på denne meningsløse måten. De må vises frem, sier hun.

En av dem er Andreas Kristoffersen fra Jessheim, som ble 22 år.

Han var minstegutten. En attpåklatt som var ti og seks år yngre enn storesøsknene.

Andreas visste godt hva han ville, og gikk i en helt annen retning enn sin kulturinteresserte mor og søsken.

Han sto på ski og elsket biler. En tøffing som kjørte rundt på ATV så snart han var gammel nok, gikk anleggsgartnerlinjen på videregående og jobbet med bilberging.

Et arbeidsjern med et stort hjerte for de gamle damene i nabolaget som trengte hjelp med snømåking eller å få satt opp et gjerde.

Men opp gjennom ungdomsårene hadde det kommet flere signaler på at ting ikke var helt som det skulle for Andreas.

Moren Inger Lise Severinsen (57) tror det kan ha sammenheng med noe ubehagelig han opplevde som liten, som kan ha kommet tilbake til ham i puberteten.

I perioder slet han mye med dårlig selvbilde og depresjon.

For vennene hans finnes det så mange gode minner. Den gode latteren som kom mens han sto på vannscooter eller vannski i Hvaler-skjærgården.

Men i februar 2022, et halvt år etter at han flyttet hjemmefra, forteller han søsteren Lene om et kraftig angstanfall han har hatt.

Han får ikke sove om natten, er deprimert og henvises til DPS. Etter dette flytter han hjem igjen, og begynner hos psykolog.

En stund ser det bedre ut, men i slutten av november 2023 blir han lagt inn på Ahus. I pasientjournalen, som VG har fått tilgang til, uttrykker han flere ganger et ønske om å dø, men understreker også flere ganger at han egentlig ikke vil det. Han vil at ting skal ordne seg.

I denne perioden får moren se et 21 sider langt avskjedsbrev Andreas har skrevet.

Han lover familien at han ikke vil gjøre alvor av det – ennå. Men etter dette går de med en konstant uro og ser etter signaler.

Den første uken i januar 2024 er de trygge, da skal han til Sverige for å kjøre gatebil, som han har gledet seg til. Men hva med tiden etter det?

Familien er glad for at han skal begynne i ny behandling hos DPS 15. januar.

Lørdag 13. januar 2024 skal mamma Inger Lise og mannen Erik på musikalen Annie på Folketeateret i Oslo, som en avkobling til den alvorstunge hverdagen.

I forkant spiser de lunsj på Theatercaféen, men Inger Lise er urolig for at Andreas ikke tar telefonen når hun ringer.

Hun prøver flere ganger, men han svarer bare på sms:

Så ringer Andreas Mental Helses hjelpetelefon, og sier at han ikke orker å leve lenger.

Personen som tar telefonen, forstår alvoret, men for å varsle politiet, avbryter hun samtalen med Andreas, får foreldrene senere vite.

I det øyeblikket Inger Lise og Erik finner plassene sine inne i teatersalen, vet de ikke at katastrofen allerede har skjedd.

Det er Inger Lises eldste sønn Jan Kristian som får telefonen fra politiet:

«Har du en bror som heter Andreas, og som kan være suicidal?»

Jan Kristian er alene hjemme da dødsbudskapet kommer. Han sender beskjed til stefaren at han må ta med moren og komme ut i pausen.

Mens Inger Lise går ned den brede trappen i foajeen, og får se det alvorlige ansiktet til sønnen, synker hun sammen.

– Da forsto jeg det. «Nå er det over. Nå har han gjort det».

Trenger du noen å snakke med?

Det finnes flere hjelpetelefoner, chat-tjenester og støttegrupper der du kan dele tanker og følelser helt anonymt, og få støtte, råd og veiledning.

Ett og et halvt år er gått, og Inger Lise kjenner at hun aldri kommer til å bli helt den samme igjen. En av endringene er at hun er blitt reddere.

– Jeg er redd for å dø, og redd for å miste flere.

Inger Lise var tidligere banksjef, men omskolerte seg til sykepleier i voksen alder.

Tre måneder etter at Andreas døde, var hun tilbake som sykepleier på Ahus, der hun jobber på nyfødtintensiven og med alvorlig syke barn.

– Det var for tidlig. Da jeg kom hjem igjen etter den første vakten, fikk jeg mitt første angstanfall, og har siden hatt tre til.

Men hun har fått god hjelp med sorgterapi, og av familie, venner og gode kolleger som har bidratt til at hun nå er tilbake i full jobb igjen.

– Jeg finner mye mening i jobben, og kan forstå foreldre i krise på en annen måte enn før, sier Inger Lise.

Den dagen dødsannonsen til Andreas sto i avisen, ble Inger Lise kontaktet av Hilde B. Tordhol, moren til Thomas.

– Jeg kjente bare Hilde fra historien om Thomas i VG, men visste at hun også bodde på Jessheim. Det var godt å snakke med en som visste noe om det helvete jeg befant meg i.

Sammen med Hilde, hennes mann Kai Arne og et foreldrepar fra Eidsvoll, har hun engasjert seg i LEVE og startet med treff for etterlatte på Øvre Romerike.

– Det fellesskapet gir meg mye. Det er bare de menneskene som fullt ut kan forstå hvordan dette er, sier Inger Lise Severinsen.

Hun skal holde appell på vegne av mødrene etter minnetoget 10. september.

– De vi aller mest ønsker å vekke er politikerne. Det er påfallende at ingen har snakket om selvmord i valgkampen, mener hun.

Hilde er enig:

– Politikerne våre har sørget for mye penger til trafikksikkerhetstiltak, men det dør faktisk åtte ganger så mange i selvmord som i trafikken. Vi trenger flere behandlingsplasser i psykiatrien og kan ikke lenger holde på sånn som vi gjør nå med å legge ned plasser.

– Hvilke andre tiltak må til?

– Jeg mener at pårørende bør få lov til å være mer delaktig, også etter at barn har fylt 18 år. I hvert fall der den syke ønsker det selv, sier Inger Lise.

– Da Andreas var frisk nok, ga han tydelig uttrykk for at vi som familie skulle få ta avgjørelser for ham hvis han selv ble for syk til å bestemme. Han sørget selv for å få hjelp av en advokat til å skrive en fullmakt hvor mor og bror skulle kunne være delaktig når han ikke hadde det bra.

Likevel var beskjeden da det skjedde at han «må ville det selv», opplevde de.

– Selv om barnet ditt er over 18 år, bør man ha rett til å bli hørt som pårørende, mener Inger Lise.

Foreldrene synes det er positivt at pressen i fjor endret Vær varsom-plakaten for mer åpenhet rundt selvmord.

– Da blir det lettere å snakke høyt og tydelig om et av våre mest alvorlige samfunnsproblem, men vi må gjøre det enda mer, sier Hilde.

Hun har tre år bak seg som etterlatt.

De to tenåringssønnene Thomas og Markus var alene hjemme den aprilhelgen i 2022.

Det var storebror Markus som åpnet da politiet banket på søndag formiddag.

– Det går heldigvis fint med Markus i dag. Det er vi så takknemlige og glade for. Han jobber og har begynt å være sosial igjen.

Thomas´ selvmord kom som lyn fra klar himmel. At den sosiale og blide gutten deres hadde så mørke tanker, hadde ikke familien noen anelse om.

– Det var ekstra belastende ikke å vite hvorfor, sier Hilde.

Da hun nylig leste en artikkel av psykologen Hedvig Montgomery, fant hun mye som kan stemme med Thomas.

– Tenåringshjernen er fortsatt under ombygging. Da kan det være utfordrende å sortere tankene. Når frontallappen ikke er ferdig utviklet, kan det være vanskelig å se konsekvensene av det du gjør.

Hun prøver å være takknemlig for det hun kan:

– Jeg er takknemlig for at jeg har ett barn igjen. Noen har ingen. Og jeg er takknemlig for at det ikke var noen av oss nærmeste som fant ham. Filmen jeg spiller inni hodet mitt er bare det jeg antar skjedde.

Foto: Hanna Kristin Hjardar / VG

Andreas og Thomas ligger gravlagt på samme kirkegård, på skrått overfor hverandre, med bare et par rader mellom.

Det er alltid blomster ved begge gravsteinene. Lagt der av familie – eller venner.

– Det betyr mye for meg at vennene kommer innom, sier Inger Lise.

På julaften kom to av kompisene som han pleide å brøyte snø med, kjørende med traktoren. Gående i arbeidsklær kom de bortom for å tenne et lys.

Men hun kjenner også på at livet går videre for andre.

– Nå er bestekompisen blitt samboer og venninnen hans skal ha barn. Dette får jeg aldri oppleve med Andreas.

Hilde nikker.

Dagene hennes, som før kunne komme opp i terningkast seks på lykkeskalaen, stopper i dag på fire.

– Jeg har et håp om at jeg kan komme opp på en femmer igjen. Men da må jeg nok oppleve å få barnebarn, sier hun.

– Så du kan si at det hviler et stort press på Markus.

Helsedirektoratet er opptatt av at selvmord ikke bare handler om psykiske lidelser, men også kan utløses av livskriser. De siste fem årene har de gjennomført regionale kampanjer med mål om å bygge ned terskelen for å søke hjelp og støtte, og for å gjøre folk bedre i stand til å oppdage og håndtere det når noen vi kjenner har det vanskelig.

I en ny undersøkelse rettet spesielt mot menn har helsedirektoratet funnet at:

Selvmordstanker og psykiske vansker er mer tabu for menn enn for kvinner.
Menn er mer utålmodige i møte med hjelpeapparatet, og gir tidligere opp å finne fram til hjelp.

– Mange oppsøker ikke hjelp, og dette er ikke noe helsetjenesten kan løse alene - det er et samfunnsproblem, fastslår helsedirektør Cathrine Lofthus.

– Men mange opplever at de ikke får den hjelpen de trenger?

– Det har festet seg en sannhet om at det ikke nytter, men det er hjelp å få. Det kan riktignok være noe ventetid , selv om den har gått ned den siste tiden, men de som trenger det skal få hjelp, sier Lofthus.

– Så hvor ligger problemet?

– Vi må bli bedre til å vise frem de ulike tilbudene. Det kan se ut til at det er en godt bevart hemmelighet at det finnes gode lavterskeltilbud i de fleste kommuner. Mange har tilbudet Rask psykisk helsehjelp som ofte har veldig kort ventetid. Det finnes også gode og trygge digitale tilbud hvor deler av oppfølgingen består i øvelser i en app, med kontakt med behandler per telefon eller video underveis, forklarer helsedirektør Cathrine Lofthus.

Read Entire Article