Som en film jeg absolutt ikke vil se

1 month ago 10

ANDERS ROMARHEIM

førsteamanuensis Forsvarets høgskole/Institutt for forsvarsstudier

En Trump-seier vil rokke ved hele oppfatningen av USA internasjonalt, og kan få negative utfall som er like dystre som de er krevende å forutse.

Kamala Harris har vært på offensiven omtrent fra hun entret racet.

Men vinden i seilene hennes er ikke der lenger. Det vil koste henne seieren om den vedvarer.

Varsellampene blinker nå rødt i den Demokratiske leiren. For et flertall av de siste målingene kommer med røde tall, som er fargen for å indikere Republikansk flertall.

Harris leder fortsatt på nasjonale målinger, men valget i USA utjevnes ikke på nasjonalt nivå.

Det avgjøres med valgmannstemmer fra delstatene, der det partiet som får flest stemmer i den enkelte stat vinner alle delstatens stemmer, med ørsmå unntak.

Det moderne valgkartet i USA dreier seg kun om et knippe såkalte vippestater. Disse defineres av at det er usikkert hvilket parti som vil få flertall der.

I 40 av USAs 50 stater vil man allerede nå med svært høy sannsynlighet kunne predikere hvilket parti som vinner. Dette kan gjøres basert på historisk stemmegivning og meningsmålinger.

Kampen står ikke i disse 43 statene, der partiene knapt ofrer verken tid eller dollar. Den som tar flest av de syv mest konkurranseutsatte statene vil etter alle solemerker bli valgets vinner.

Aller tettest ligger det an til å bli i Pennsylvania.

USAs mange ulike regioner har ulike stemmemønstre og parti-ideologisk DNA. Man har en rød L fra Nord-Dakota til Texas og videre ut til Florida.

I områdene rundt denne L-en vokser det fram et massivt rødt flak. De blå statene spiser seg inn i det røde flaket fra vannmassene både fra sør, nord, øst og vest.

Både Øst- og Vestkysten er klart liberale, med sørøstkysten som unntak. Statene inntil de store innsjøene i nord er også mest blå. I tillegg er det et oppkomme av blå stater fra Rio Grande med New Mexico og Colorado i spissen.

I valget i 2020 hang det røde flaket perfekt sammen. Hver eneste røde stat grenset til en annen rød stat (minus Alaska naturlig nok). Det ligner en slags seigtflytende dynamikk der det røde flaket eser ut i de retninger der det kan.

Siste endring i meningsmålingene tilsier at de røde statene Ohoi og Indiana har rent over og skapt et rødt Michigan nord for seg.

Taper Harris der vil hun også ha tapt så mye annet (herunder Pennsylvania) at valget neppe står til å redde.

Hører vi nok om disse scenarioene og skjebnevalget i norske medier? Jeg mener faktisk nei.

Mediedekningen i Norge tror jeg er mindre enn ved tidligere valg. Men innretningen ideologisk på dekningen forblir den samme.

Nordmenn flest heier på Demokratene, og både folk og medier evner i begrenset grad å korrigere for dette. Dermed tror mange Harris vinner, fordi man håper Harris vinner.

Jeg derimot, håper Harris vinner, men tror Trump vinner. Jeg kan aldri huske at den norske mediedekningen på totalen har vært for Republikansk-vennlig.

Den er tidvis presis og nøytral, men når den avviker fra dette er det gjennomgående Demokratene som favoriseres.

Neste omdreining er dermed at analysene i mediene av hvor USA går etter valget i for stor grad utviser nyfikenhet for hvordan Harris-administrasjonen vil se ut og bete seg.

Det er interessant, men utslagsfeltet for hva Demokratene kan foreta seg etter valget er overskuelig.

Konsekvensene av hva Trump 2.0 kan innebære for USAs demokrati og verdensfreden er litt som å stirre inn i et sort hull i universet.

En Harris-seier ville bli et stort lettelsens «puh!», for Europa. Derfor er det Trump-seier som fordrer mest forberedende analyse, både i offentlig debatt og i sentralforvaltningen.

For i tre valg på rad har USA kunnet velge en president uten demokratisk sinnelag. Trump antydet i 2016 at han neppe vil akseptere valgnederlag.

Han vant, og fasiten for hans antidemokratiske tendenser fikk først utfolde seg i 2020 da han nektet å anerkjenne Joe Bidens seier. Stormingen av kongressen 6. januar 2021 er den svarteste dagen i moderne tid for USAs demokrati.

Etter dette har USA egentlig bare ett parti, for som navnet tilsier er kun det Demokratiske partiet fullt ut demokratisk.

Biden fikk to massive kriger på sin vakt, og har håndtert dem sånn OK pluss. Tenk hva Trump ville foretatt seg i hans sted?

I løpet av dager og uker etter en Trump-seier kan den overordnede dynamikken i Ukraina-konflikten endre seg drastisk til Russlands fordel.

Det republikanske partiet trøtnet kraftig på Ukraina-konflikten i 2023, og forrige støttepakke for Ukraina kronglet seg så vidt gjennom Representantenes hus etter over et halvt år med trenering fra ytre høyre.

Det går kaldt nedover ryggen når Trump nylig uttalte på et valgkamp-arrangement i Pennsylvania at «Zelensky må være verdens beste salgsmann, hver gang han reiser til USA drar han hjem igjen med rundt 60 milliarder dollar i støtte.»

Sekstallet kan nok strykes fra gigatallet om man vil ha fasiten på hvor mye støtte Ukraina vil motta under Trump, om ikke de innfrir alle hans ønsker om umiddelbar våpenhvile og «fred», på Trump og Putins premisser.

UKRAINE PRESIDENTIAL PRESS SERVICE / HANDOUT / EPA / NTB

Uten USAs involvering kan krigen gå ganske raskt fra dagens stillstand og uavgjort, til et klart overtak for Russland. Militære konflikter preges av troen på og sannsynligheten for seier.

Støtten fra også andre enn USA kan splintres i en situasjon der det bare fremstår som et spørsmål om tid, ødeleggelse og tap av menneskeliv før Ukraina tvinges til underkastelse.

Da kan forhandlinger påtvinges Ukraina om stumpene av sitt østlige territorium for ikke å utslettes som stat. Noen år senere kan Putin returnere for å ta restene av Ukraina.

Vi sa i 2020 og 2016 at det var de viktigste valgene i vår levetid, og det var de. Europakartet kunne meget vel sett annerledes ut om Trump skulle «forsvart» Ukrainas skjøre demokrati mot sin kompis i Kreml.

2024-valget vi også bli viktigere for Norge, verden og USA enn noe annet valg noen av oss har opplevd.

Nå vet vi hva vi får i aparte og uforutsigbar utenrikspolitikk.

Med to verdenskriger in mente er det minst hundre år siden Europa kom seg ut av storstilt krig på eget kontinent uten USAs tunge involvering.

Ved tanken på at det kanskje må mestres igjen, så føles det som jeg setter meg ubekvemt til rette i en kinosal, for å se en film jeg absolutt ikke vil se.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article