«Snorrepus» svarer: – Sparker skrått nedover fra høykulturens borg

Mattis Sandblad / VG

Nordbø skriver som om jeg har laget en forkledd reklame for fasting.

Snorre Klanderud

Influencer, aktuell med «Snorre faster» på VGTV

Torsdag 15. januar kl. 11:00

Til tross for å bli totalslaktet av Dagfinn Nordbø, må jeg si at kronikken hans var artig lesing, med et fargerikt språk og høy selvtillit.

Skrevet med pulsen man får av å stå på sidelinjen og kaste peanøtter.

Les kronikken: Hva er forskjellen på en influencer og en idiot?

Kommentarfeltet er også samstemt!

Jeg er tydeligvis lavpannet. Jeg som hele livet har fått høre at hårfestet mitt er høyt.

Dagfinn sparker skrått nedover fra høykulturens borg.

Han har definisjonsmakt – og dommen er klinkende klar:

Influencere er idioter. Sjokk.

Det er umulig å bomme med en sånn påstand.

Alle som lager innhold på sosiale medier er visst også influencere.

Dagfinn plasserer oss i et sirkus, med meg i manesjen.

Men er vi ikke alle sirkusdyr her, egentlig?

Komikere, influencere, programskapere – og spaltister.

Noen gjør triks.

Andre sitter i losjen, noterer ivrig og forklarer publikum hvorfor trikset er et tegn på samfunnsforfall.

Men la oss ta unna det vi faktisk er enige om:

Ja, 21 dager faste er ekstremt.

Ja, temaet kan trigge.

Ja, internett er fullt av folk som selger sult som selvutvikling.

Greit.

Der du bommer, er når du tolker dokumentaren min som en farlig glorifisering av sult.

Du skriver som om jeg har laget en forkledd reklame for fasting.

Det er en fin versjon, Dagfinn.

Men dette passer bedre til å få frem et poeng i kronikken din enn til å beskrive selve dokumentaren og dens premiss.

Hele prosjektet var en test: Kan jeg stole på informasjon jeg får om fasting fra sosiale medier?

Og svaret ble, som dokumentaren viser, sammensatt.

Flere av Norges fremste eksperter er med i dokumentaren, og de er samstemte:

Det moderne kostholdet er ekstremt, og i det lange løp farligere enn dette fasteprosjektet.

Det er absolutt verdt å utfordre ernæringsnormene.

Jeg har fått mange meldinger fra folk som har – eller har hatt – spiseforstyrrelser.

De er glade det var jeg som gjorde dette eksperimentet.

Nettopp fordi dokumentaren er fri for romantisering av sult, fokus på kropp eller vekt.

Man kan selvsagt mene at ingen trengte å gjøre dette i det hele tatt.

For øvrig et argument som fungerer utmerket mot all underholdning man ikke liker.

Standup. Satire. TV-serier. Podkaster.

Jeg skjønner at «Influencer» har blitt en sånn merkelapp man slenger på folk når man ikke orker å ta diskusjonen.

Vi sitter i snitt (nesten) fem timer om dagen med trynet klistret til en skjerm.

Hvis vi først skal kaste bort livene våre på skjermtid, kan vi i det minste bruke noe av den på innhold som faktisk prøver å stille spørsmål, ikke bare gi enkle svar.