Snakk om skivebom!

1 month ago 9

Roforbundet misliker at para-kritikken fra Birgit Skarstein nådde offentligheten. Sist jeg sjekket var det ytringsfrihet i dette landet.

tirsdag 10. september kl. 09:56

Det krever mot å gå ut mot sitt eget forbund, ikke minst hvis du opplever å ha blitt urettferdig behandlet. Derfor står det enorm respekt av at Birgit Skarstein løfter en debatt norsk idrett virkelig trenger.

Den handler om forholdet mellom liv og lære. Om hvorvidt likeverd er en verdi på papiret eller i virkeligheten.

I festtaler trekkes para-idretten ofte frem. Ikke minst er iveren etter å sole seg stor når Birgit Skarstein ror hjem nok en medalje.

Men hvordan samsvarer kartet og terrenget?

Sølvvinneren fra Paris forteller en historie om at hun mener seg utsatt for grov forskjellsbehandling inn mot Paralympics. Roforbundet avviser kritikken.

Hovedstriden handler om hva som er en rimelig tilrettelegging for en medaljekandidat for en medaljekandidat i para, også sett opp mot hva som brukes i OL.

For utenforstående er det mange detaljer i saken som det er vanskelig å ta sikkert stilling til.

Partene ser ulikt på mye.

Men uansett hvem som har rett i hva, er det spesielt at roforbundet helst skulle kneblet debatten.

«Først og fremst ønsker vi at slike diskusjoner foregår internt», sier visepresidenten i forbundet.

Det er akkurat slik skiforbundet reagerer når det oppstår noe vanskelig, og tilsvarende er ikke fremmed i andre grener heller. Holdningen vitner om et kulturproblem rundt åpenhet.

Forbundene vil gjerne eksponeres mest mulig når gull skal feires, men vanskelige diskusjoner skal helt gjemmes unna et offentlig ordskifte. Det er jo koseligst slik.

Men om norsk idrett skal utvikle seg, er det nødvendig å belyse også de vanskelige spørsmålene utenfor lukkede møterom.

Idrettsbevegelsen er en sentral samfunnsaktør.

Da må man tåle at kontroversielle valg blir flomlyst og diskutert. Og i alle fall må utøvere som våger å løfte frem noe, få slippe en ovenfra-og-nedad-linje- Dette er ikke private bedrifter som bare kan lukke styrerommet. Det er medlemsorganisasjoner, en del av et idrettsdemokrati, en aktør som skal representere landet..

Dersom en utøver vil rette en kritikk i åpent lende, har selvsagt vedkommende all rett til det.

Hvorfor tror et idrettsforbund at de har noen rett til å kontrollere hvor en debatt skal foregå? Det er skivebom.

Dersom Birgit Skarstein bommer i kritikken - og det faktisk er slik at roforbundet har oppfylt det som er rimelig å vente av dem - burde det være enkelt å stå i diskusjonen offentlig.

Spørsmålene er så langt flere enn svarene rundt den betente striden. Men det ikke ukjent blant parautøvere at de har følt på forskjellsbehandling. Derfor kunne det nok vært klokt av roforbundet å møte kritikken fra Skarstein med noe mer ydmykhet.

Noen av stridstemaene vil være subjektive vurderingsspørsmål, som hvilken standard på støtteapparat det er rimelig å forvente fra en som vil kjempe om norsk gull i Paralympics. Men det er også en del helt konkrete forhold som tas opp. Noe skurrer når det ender med at Australia trer støttende til. Det er vel heller ikke slik at Skarstein dro på tiggerferd for moro skyld, for å dekke inn det hun mente var tilstrekkelig trenerhjelp i Paralympics.

I de siste årene har «Stiftelsen VI» vært en viktig økonomisk støttespiller for parasatsingen. Samarbeidet med idrettsforbundet har vært skjørt. Det er ikke så lenge siden det var fullt brudd, som et resultat om hvordan ekstramidler til Tokyo ble fordelt mellom funksjonsfriske og parautøvere.

Akkurat den saken er løst. Men Birgit Skarsteins historie forteller at problematikken dessverre fortsatt er høyaktuell.

Det er en problemstilling ledelsen i norsk idrett bør ta på alvor.