Sluttet å bry meg om klima

I løpet av de siste ukene har Trump tatt USA ut av parisavtalen, Hollywood har brent, stortingsrepresentant Erlend Wiborg (Frp) vil nekte Greta Thunberg tilgang til Norge på grunn av hennes klimaaktivisme –

– og på toppen av det hele delte den norske regjeringen ut 53 nye oljelisenser.

Hva i alle dager er det som skjer?

Nyhetsvarselet om oljelisenser fikk meg til å grøsse. Det neste jeg tenkte var:

«Ja ja». Det er vel den veien det går.

Sånn hadde jeg aldri reagert for noen år siden.

Jeg har gått fra å gå i demonstrasjonst og tenke på klimakrisen hele tiden – til å forholde meg nærmest likegyldig til den.

Det er noe skummelt med å ikke lengre klare å bry seg.

Foto: Gisle Oddstad / VG

Da jeg var yngre, var vi mange som deltok i klimademonstrasjoner.

Jeg var aktiv i miljøorganisasjoner og ville kjøpe brukt og spise vegetarisk.

Verden holdt på å gå under, sa noen, samtidig som andre ga fullstendig faen.

Dragkampen mellom fakta om hva som er i ferd med å skje med klimaet på jorden, og Norges økonomiske trygghet var et paradoks da, og det er et, om mulig, enda større paradoks i dag.

Vi prøver å rettferdiggjøre at vi vil fortsette med selvskading, samtidig som klimakrisen vokser rett utenfor døren vår, og vi ser konsekvensene av den tydeligere enn noen gang.

Da jeg først ble introdusert for klimakrisen var jeg altså klar til å kjempe med alt jeg hadde for å redde kloden.

Sånn har jeg det ikke lenger.

Ikke egentlig, og det er flaut å innrømme.

Likevel lurer jeg på hvordan jeg kunne endre meg sånn, for det handler ikke om at jeg ikke lenger er redd for hva som vil skje.

Jeg tror det er fordi jeg har mistet mye håp.

For da jeg var mindre lurte jeg på hvorfor de voksne polikerene så ut til å ville hente olje frem til hele min generasjon satt på gamlehjem.

Hvorfor politikkene ville fortsette å puste liv i en industri, der rapport på rapportviste at det bare øker klimagassutslippene og bidro til øke forskjellene rundt om i verden.

Hvorfor skulle ikke vi, i verdens rikeste land, gjøre drastiske og helt nødvendige grep, for å verne om vår felles fremtid?

Hvor mye lenger skal vi vente, hvor mange flere skogbranner, ekstremtørker og flomskader skal til før Norge slutter å grønnvaske, men faktisk tør å gå foran og rydde opp?

Skogbranner i Los Angeles. Her i Pacific Palisades, 9. januar. Foto: Thomas Nilsson / VG

Jeg ville at vi skulle være et forbilde i den grønne omstillingen.

Ikke fordi jeg ikke forsto at det var en risiko involvert, eller fordi jeg trodde atomstillingen nødvendigvis var lett.

Heller tvert imot.

Men jeg lurte på hvorfor vi, som har så mange ben å stå på, ikke skulle tørre å satse, når vi fortsatt hadde tid?

Tørre å sette en sluttdato for olje, og jobbe målrettet med å omstille økonomien vår deretter. Dette lurer jeg fortsatt på, men jeg er mer likegyldig enn jeg var da.

Grunnen? En konstant følelse av at det virker som det ikke nytter å engasjere seg, og jobbe motstrøms mot noe som nå burde være helt åpenbart.

Poenget mitt er at jeg ble drittlei av å være klimaaktivist, eller hva jeg nå enn var.

Jeg ble drittlei av å daglig minne meg selv på hva som faktisk skjer, og konstant jobbe mot politikere som gang på gang prioriterer økonomisk vekst, heller ennå jobbe for en bærekraftig, trygg fremtid.

Og denne uken slo både landet, og verdens mektigste til igjen, og jeg kjente at det var som om noe våknet i meg.

Noe som har fått meg til å, for første gang på lenge, løfte blikket opp fra denne likegyldigheten som sakte, men sikkert har tatt over mitt fremtidshåp.

• Innlegget ble først publisert i Klassekampen og er gjengitt med tillatelse.