Slik skal mesteren parkere rivalene

– Markus må lades, sier pappa Espen Rooth.

Med bikkjene Stella og Trika jaktende bak har sønnen spurtet de siste meterne av bakkeløpet på grusveien.

Så trekker han pusten, åpner bakdøren til bilen – og legger seg i bagasjerommet.

Faren smiler der vi står midt i skogen på Skullerud i Oslo og ser på gullgutten i bakparten på en altfor liten BMW.

Rundt 22-åringen står to foreldre, to søsken og to hunder, alle har deltatt på dagens økt.

Høstens første treningsuke er gjennomført for OL-mesteren i mangekamp – med VG på slep.

Markus Rooth mener selv han er ekstremt god på å hvile – han hvilte seg til OL-gull, han sovnet til og med mellom øvelsene i Paris. Nå skal familiebedriften Rooth se hvor lite det er mulig å trene for å bli enda bedre.

Misforstå oss rett – han trener, la det ikke være tvil om det. Men Markus Rooth trener nok litt annerledes enn mange andre idrettsutøvere.

Ureddhet er et av stikkordene til denne familien, det mener Markus han har arvet fra begge foreldrene.

Tre andre nøkkelbegreper er grundighet, intelligens og allsidighet.

I 2024 økte Rooth persen sin i lengde med 40 centimeter – og det ved å hoppe langt færre treningshopp enn året før.

Det er noen sannheter om trening som er blitt utfordret i familiehjemmet på Nordstrand i Oslo.

Espen Rooth har aldri akseptert diverse påstander rundt trening. Han stiller ofte motspørsmål til etablerte «sannheter» – og søker råd hos mange andre.

VG gikk i gang med «Operasjon Rooth»:

Å følge en treningsuke som tok oss rundt i Oslo og omegn, på de merkeligste steder – der oppfinner-pappa Espen og tilrettelegger-mamma Mette styrer det hele slik at tikjemper-sønn Markus kan få optimale dager med trening og hvile.

– Vi heter nok Rooth, men vi er da ryddige. Og det viser vi gjerne vise frem, inviterer Espen.

Selv sier Markus:

– Mangekamp for meg er en oppgradert versjon av Tusenfryd, der du kjører karuseller. Men i min versjon slipper jeg det verste – køen.

Han bare elsker å trene.

– Og dette er mye morsommere enn Tusenfryd!

Da VG starter på «uken med Rooth» en tirsdag i Bærum Idrettspark, har han ikke trent skikkelig på en god stund.

– Dette har jeg gledet meg til i tre uker, er det første han sier.

Ifølge foreldrene, og Markus selv, har de aldri måttet be ham om å trene.

– Det handler mer om at jeg må holde igjen, smiler Espen.

– Jeg er vaktmester, tilrettelegger – og gledesdreper …

Alt som gjøres i familien, sirkler rundt mangekamp-karrieren til eldstebarnet. Espen er manager og trener, og ikke minst oppfinner – en Petter SmartPetter Smart er en fiktiv figur i Andeby-universet, kjent gjennom Donald Duck-tegneserien. Gjennom årene har Petter Smart særlig hjulpet Onkel Skrue med sine utallige oppfinnelser.-type. Mor Mette er tilrettelegger.

Døtrene Kajsa (21) og Martine (15) er også dedikerte. Kajsa satser på å overvinne alle skadeproblemene hun har hatt og på sikt bli OL-deltager i mangekamp. Martine spiller håndball – og trener mangekamp.

Men begge er også treningspartnere for Markus.

Alt legges opp til at Markus skal ha en så optimal mulighet til å bli enda bedre enn han allerede er.

Det er mye av grunnen til at han fortsatt bor hjemme. Familien har bestemt dette i fellesskap:

Markus skal bare spise, trene, hvile og sove – på gutterommet i kjelleren. De daglige tingene i huset tar foreldrene seg av.

– Jeg bruker all min tid på ikke å rydde og vaske, sier Markus, som det skulle være det mest naturlige i verden.

Han spiser faste måltider til faste tider og legger seg klokken 23 i konkurransesesongen.

– Ikke så spennende, akkurat. For mange er Netflix dagens høydepunkt. For meg er dét det jeg gruer meg til, sier Markus.

Ikke drikker han alkohol heller.

Det startet med at han skulle få betalt førerkortet hvis han holdt seg unna til han var 18 år, men så bare fortsatte Markus med å la være. Og det har han bestemt seg for å fortsette med.

– Livet funker fint uten, sier Markus.

Men ikke uten den daglige treningen.

I Bærum Idrettspark på Rud skal Markus Rooth trene stavsprang og kule. Mamma Mette går i gang med støvsugeren.

Siden lengdegropen ligger like ved madrassen der stavhopperne lander, kommer det sand og partikler som kan havne i øynene på OL-mesteren, som i tillegg har støvallergi.

Det er aldri noen diskusjon i Rooth-familien om hvem som skal gjøre hva.

– I tillegg bruker vi et felles, enkelt språk, som er viktig for å unngå konflikter underveis, sier Espen, mens stavtrener og familievenn, danske Anker Thomsen, forbereder dagens stavøkt.

Helt siden han var 14, er Markus blitt trent av Anker Thomsen.

– Jeg gikk fra 2,40 i stav til å hoppe 5,30 etter at Anker kom inn og trente meg, sier Markus, som kan ikke få rost dansken nok.

Også her kommer oppfinnsomheten til far Espen inn i bildet:

Det er laget kasser som settes etter hverandre, til en slags nedoverbakke, slik at Markus kan løpe kortere og gjøre flere repetisjoner. Det tar kortere tid, og risikoen for skader minimeres.

– Vi lagde disse stavkassene for fem år siden. De gjør at Markus slipper med å løpe halve distansen, og vi kan doble antall hopp når han trener, sier Espen.

– Jeg hadde aldri vunnet OL-gull uten denne hallen, sier Markus om Bærum Idrettspark på Rud.

Hallen, med løpebaner og alle fasiliteter, betyr noe helt spesielt for familien Rooth.

Under pandemien var selvsagt pappa Petter Smart på ferde:

Familien Rooth sto opp klokken 04 for å dra til et sted det var mulig å trene uten restriksjoner. Fra klokken 05 var de i gang, de måtte bare være ute igjen før 07.

– Da dro vi hjem. Og jeg la meg igjen, forteller Markus.

Der Markus starter stavsprangene sine, ser vi noe i signalgult. Det viser seg å være en vifte.

– Markus blir svett på hender og fingrer når han hopper stav. Så vi fant ut at en vifte til å blåse vekk svetten mellom hoppene kunne fungere, sier Espen.

Svenske Armand Duplantis lånte Rooth-viften før han i sommer satte verdensrekord og vant OL-gull i ett og samme hopp.

Alt er stille og rolig i Bærum idrettspark. Men plutselig tenner Markus til. Han får ikke til hoppingen. Markus er sur og irritert. Og det får ikke minst pappa høre.

Dialogen er omtrent som følger:

Espen: –⁠ Det ble brukbart til slutt, du vant jo OL ...

Markus: –⁠ Jeg har glemt at jeg vant OL.

For Markus oppleves gullmedaljen fortsatt som uvirkelig. Ikke vil han tenke så mye på det heller. Selve medaljen er for lengst lagt bort.

Etter utblåsningen løsner det. Espen smiler. Det pleier å være sånn, forteller han. Markus trenger litt motgang – så pleier det å komme, bli bra.

Først del av dagen avsluttes med noen kulestøt. Om ettermiddagen er det styrketrening på Ekeberg.

Igjen er hele familien samlet. Mor filmer, far tar tester, mens døtrene trener.

Martine har trent håndball, men vil ha med seg litt styrketrening også.

– Jeg er fornøyd, sier Markus om sin første skikkelige treningsdag siden sesongslutt.

Trappene kunne ikke være av stein eller tre eller noe som kunne skade føttene ved for mange spensthopp.

– Så vi kjørte rundt. Mette kjørte, jeg brukte kartet. Målet var å finne en trapp som Markus kunne bruke til å trene spenst, forteller Espen etter at vi har parkert ved Sportsplassen, en trikkeholdeplass sørøst i Oslo.

Familien Rooth fant en trapp som svikter akkurat passe når du hopper på den. Så her, midt blant passasjerer og trikker, trener Markus spensten som er så viktig for flere øvelser i mangekamp – hekk, lengde og høyde.

– Pappa har også brukt google maps til å finne løpebaner i land hvor vi har vært på ferie, forteller Markus.

– Pappa er jo Petter Smart, han ser løsninger ingen andre tenker på.

Rett bak Sportsplassen ligger en fotballbane med løpebane rundt. Her varmer Markus opp før spenst-hoppene. Så blir han gjenkjent av en jentegjeng.

«Er det du som er kjendis?» roper en.

Markus smiler, jo kanskje litt, svarer han, smiler igjen – så stiller han opp på selfier og skriver et par autografer.

To av jentene, Alvilde Sofie og Silje, løper også ved siden av ham under oppvarmingen.

Markus bryr seg ikke. Han synes bare det er hyggelig, oppmerksomheten hører med. Og ja, det er blitt ekstremt mye mer av det etter OL-gullet.

Markus gjør seg noen tanker:

– De damene som virker interessert i meg ... er det fordi det er meg, eller fordi jeg vant OL-gull og er blitt kjendis? Det er ikke så godt å vite, faktisk ...

Markus lar setningen henge i luften. Han forteller at han har hatt kjæreste, men er singel nå.

Det er ikke så enkelt å treffe noen heller, med det rigide livet han lever. Han har valgt selv at det skal være sånn. Planen er å satse på mangekamp til og med OL i 2036. I så fall vil Markus Rooth ha deltatt i fire olympiader.

Planen år for år, frem til 2036, har familien satt opp sammen. Markus nøler ikke et sekund da han sier:

– Jeg har tolv år å glede meg til!

Torsdag

Ring av selvtillit

Diskos innendørs – hvordan får du til det? Igjen har Pappa Smart vært på ferde.

Vi er i den svære hallen på Valle Hovin. Espen vinker oss med for å se på stoltheten hans – diskosringen som han har støpt selv.

– Jeg spurte i Valhall – det er lov å spørre – og jeg fikk lov. Tjalve, klubben, tok regningen. Og kunstgresset tar ikke skade av diskoser som lander. Det har vi testet, forklarer Espen.

Pappa koster i vei inne i diskosringen. Alt testes. Markus kaster diskoser med to forskjellige tyngder, mamma Mette setter merke der de lander. Espen filmer.

Igjen er det ingen diskusjon om hvem som skal gjøre hva.

– Jeg er gartner, oppmann og hustru, sier Mette Malm Rooth og smiler mens hun samler sammen diskosene i en slags redskapskasse.

– Jeg passer på å si tusen takk når hun kommer med diskosene. Jeg tar det ikke som en selvfølge, sier Markus.

– Vi skal være høflige, blide og imøtekommende. Alltid, sier Mette.

Fredag

Hinder-sveipet

På dag fire trener Markus Rooth hekk – lave hekker – i arenaen på Rud i Bærum. Først vanlig sprinttrening, med bra tempo, før Espen henter frem hekkene. Faren setter også opp en hastighetsmåler.

De trener hverken for lenge eller for mye. Hvile er viktigst, så mellom øktene er det nok av det.

Espen forteller om hvordan de tenker:

• At det alltid er teknikk som prioriteres.
• At Markus i høst skal bygge én kilo muskler.
• At de alltid tenker økonomisk. Det vil si at de gjør som i finansverden, setter avkastning opp mot risiko før de bestemmer seg.
• Og at de er rått kyniske under en mangekamp med ti øvelser.

– Vi vil vinne, ikke vinne en øvelse.

Det handler om mekanismene i hodet på Markus under enkeltøvelsene:

– Vi skal ikke ha for gode perser. Blir du hele tiden sammenlignet med dine personlige rekorder, kan det virke vanskelig å nå opp, sier Espen.

Før sommerens OL hadde ikke Markus prioritert å løpe fortest eller hoppe høyest. Under mesterskapet perset han i fire av ti øvelser. Og han vant kun én enkeltøvelse – stavsprang.

Men Markus Rooth vant sammenlagt. Ganske klart også.

Espen Rooth tror ikke på tilfeldigheter.

– Hvis noe skjer, har jeg gjort noe feil. Jeg tror ikke på uflaks.

Han mener også at det er viktig å være grei med utfordrerne:

– Ta vare på konkurrentene dine. De gjør deg god.

Om kvelden går Markus ned i det hjemmelagde treningsrommet i kjelleren i boligen på Nordstrand. Det trenes styrke – og styrke med teknikk.

– Jeg er fornøyd, sier Markus før vi skilles for dagen.

Lørdag morgen starter med at familien Rooth samles til frokost. Markus kommer opp fra kjelleren med capsen bakfrem, hilser blidt og lager seg sin egen eggerett.

Familien forteller at fellesmåltidene er viktige, spesielt for treningen senere på dagen.

Markus får beskjed at det har kommet et brev til ham. Han gjør store øyne da han ser at det er fra kongen, som inviterer til middag på Slottet.

– Med ham og kona, sier Markus, før han tar seg inn.

– Hun er vel dronning, kanskje ...

Denne dagen skal Markus ikke til Slottet, men Olympiatoppen. Han skal turne. Stavtrener Anker har satt opp 32 øvelser.

Vi får se både skranke og svingstang, det er liten tvil om at Markus også kunne ha blitt en god turner.

Igjen – allsidighet. Markus har drevet med de fleste idretter.

– Turn er en viktig del av stavsprangøvelsen, sier Anker.

Markus gir seg selv terningkast opp til syv (!) for øvelsene han utfører under danskens skarpe øyne.

– Dette er i hvert fall morsommere enn Tusenfryd!

Søndag kaster Markus Rooth både diskos og slegge på grusbanen på Idrettshøgskolen. På slegge tar han på seg en grønn skihanske for å spare hendene. Mor Mette samler inn både kastredskap og andre ting, mens far Espen filmer.

Også Martine får prøve seg litt. Teknikken sitter bra hos den yngste i Rooth-klanen.

Mandag

Bakke­slitet

For en tikjemper er det viktig med bakkeløp – og her har pappa Espen igjen tatt frem google maps, med mamma Mette som sjåfør.

De lette og lette før de fant en skogsvei på Skullerud som er åpen for trafikk, med brøyting både vinter og sommer, og der bakken går jevnt oppover.

Her trener Markus, Kajsa og Martine bakkeløp sammen med hundene Stella og Trika. Det går unna. Hundene er villest, men Markus og søstrene får fullt utbytte. Solen skinner, og temperaturen er fin.

Espen har sørget for at Markus har joggesko med innlagt pigg.

Han løper åtte 100-metere etter hverandre, før pause. Så åtte 100-metere til.

Det er nå Markus er så sliten at han legger seg i bagasjerommet på bilen.

Den første skikkelige treningsuken på åtte uker er gjennomført.

- Vi trener ikke høyde, lengde og spyd i perioden på høsten, på grunn av at de tre øvelsene er de mest skadeutsatte for Markus. Men vi begynner kanskje med dem i desember, sier Espen.

Skal Markus forbedre seg ytterligere – noe treneren er helt sikker på at sønnen klarer – er det én ting som gjelder: Det samme som før.

– I hvilke øvelser har jeg mest å hente? Det er spørsmålet vi tidlig stilte. Hvor kan jeg utvikle meg mest? Og det kommer vi til å fortsette med, sier Markus Rooth.

– Vi finner ut hvor vi må satse mest.

Tips oss

Journalist

Sportsfotograf i VG siden 90-tallet.