Slik kan arkitekter bidra til beredskap

Konflikter og kriser som fordriver oss fra der vi bor og lever, har tradisjonelt blitt sett på og håndtert som enkeltstående hendelser. 

Det innebærer at dagens krisearkitektur ofte består i å omgjøre eksisterende bygninger til midlertidige ankomststeder for å ta imot mennesker på flukt. 

Det kan bidra til å forklare hvorfor dagens flyktningmottak kan være er en kilde til konflikt mellom de som ankommer og de som allerede var der. Andres fordrivelse hindrer også lokalbefolkningen i å leve ut sin egen hverdag.

Breivik-Khan har gjennomført studier av hvordan vi mottar mennesker på flukt, både i Norge og internasjonalt. (Foto: Ricardo Simian)

Improviserte løsninger holder ikke i lengden

Tidsavgrensede løsninger som bare fyller én enkelt funksjon – å ta imot mennesker som fordrives – har preget mottaket av mennesker på flukt. 

Dette har ført til en rekke improviserte tiltak. Disse løsningene har ikke alltid blitt tatt like godt imot av lokalbefolkningen.

– I stedet kunne vi ha sørget for en beredskap som bidrar til en bærekraftig stedsutvikling som er meningsfullt forankret i lokalsamfunnet, hevder arkitekt og forsker Håvard Breivik-Khan.

Breivik-Khan er ekspert på internasjonal beredskapsplanlegging og krisehåndtering. Han har forsket på hvordan vi mottar mennesker på flukt, både i Norge og internasjonalt.

Han har særlig vært opptatt av å se på hvordan internasjonal krisehåndtering, nasjonal beredskap og asylregimer preger våre bygde omgivelser. Det gjelder både bygninger og by- og stedsutvikling.

Fordrivelse er den nye normalen

Mennesker som fordrives, kan ikke lenger betraktes som enkeltstående, sjeldne og unike hendelser.

– Fordrivelse av mennesker er en pågående tilstand. Det må erkjennes som den nye normalen. Det skyldes både flere og økende konflikter, men aller mest katastrofer i kjølvannet av klimaendringer, sier Håvard Breivik-Khan.

Fordrivelse gjelder ikke bare de som krysser landegrenser, men kan gjelde oss alle. Folk kan også være fordrevet i kortere tidsrom på grunn av klimaforandringer, som hetebølger.

Når fordrivelse av mennesker blir den nye normalen, kan vi ikke fortsette med å improvisere frem midlertidige mottak, mener forskeren.

– Vi må utforme arkitektur, landskapsarkitektur og offentlige rom som i større grad gjør det mulig å veksle mellom hverdagsliv og krisebruk, mener Breivik-Khan.

Vi trenger både en ny forståelse av hva det vil si å fordrives, og hvordan vi organiserer våre bygde omgivelser for å møte det, utdyper han.

Behov for økt kunnskapsoverføring

Som nyutdannet arkitekt ble Håvard Breivik-Khan sendt til Haiti av Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP. Der skulle han jobbe for FN rett etter jordskjelvet i 2010.

Hans kompetanse ble vurdert som relevant i arbeidet med å planlegge og bygge midlertidige bosettinger. Senere bidro han også i gjenoppbyggingen av Haiti etter jordskjelvet.

Likevel ble han ofte møtt med undring fra sine nye internasjonale kolleger fra andre fagfelt. Hva gjør en arkitekt her? spurte de.

15 år senere, i 2025, er dette et spørsmål han fortsatt får. Også kolleger i organisasjoner som har som oppgave å sørge for internasjonal beskyttelse og sikre grunnleggende menneskerettigheter lurer på dette. 

Arkitekten trengs både før, under og etter kriser

Husly for mennesker som fordrives, er en slik grunnleggende rettighet. Breivik-Khan har klart svar på hvorfor arkitekten trengs: 

- Å tilrettelegge for menneskers hverdagsliv er en vesentlig del av min profesjon. Arkitekten trengs både før, under og etter kriser, fastslår han.

Og det er behov for mer overføring av kunnskap:

Arkitekter, landskapsarkitekter og urbanister på en side, og de som primært driver med krisehåndtering og planlegging av beredskap, bør lære av hverandre, mener Breivik-Khan.

Har sett på ambisiøs arkitektur fra den kalde krigen

Breivik-Khan har blant annet sett på det tidligere Smart Club-bygget i Østfold og Fjellhallen i Kirkenes. Disse byggene ble planlagt under den kalde krigen. 

Fjellhallen er ett av flere eksempler fra en tid da planlegging av beredskap drev utviklingen av norske byer og steder. Ambisiøs arkitektur ble resultatet.

Arbeidet inkluderer også en case fra Romania, et land som gir humanitær bistand til flyktninger fra Ukraina. Samtidig forbereder landet seg på intern massefordrivelse i tilfelle et større jordskjelv. 

Her deltok Breivik-Khan som utsending fra Flyktninghjelpens beredskapsstyrke NORCAP til Romanias Innenriksdepartement.

Begrenset deltakelse fra arkitekter i kriser

Arkitekter og urbanister blir kun i begrenset grad involvert for å bidra til utvikling av kunnskap innen håndtering og planlegging av kriser, viser Breivik-Khans forskning.

Løsninger som har vært iverksatt av humanitære aktører, har i liten grad bidratt til lokal beredskap, utdyper han. Disse løsningene har heller ikke bidratt til å bygge steder som fungerer i hverdagen både for de som kommer dit og for lokalbefolkningen. 

Dermed går vi glipp av muligheten til  å skape gode, langsiktige løsninger for beredskap, forklarer han.

– Den profesjonelle kompetansen til arkitekter, landskapsarkitekter og urbanister er vesentlig i utforming av funksjonelle og inkluderende steder, sier Breivik-Khan.

Han understreker at det er viktig at folk involveres for å forme sine omgivelser. Men det er ingen unnskyldning for ikke å hente inn ekspertise på design og planlegging, mener han.

Mot en ny arkitektur

– Vi må vi utvikle tilpasningsdyktige byrom som både kan brukes effektivt i nødssituasjoner og samtidig bidrar til at kvaliteten på det urbane hverdagslivet forbedres, sier Breivik-Khan.

Skal vi lykkes i å bygge bro mellom nødssituasjoner og hverdagsliv, må vi koble planlegging av beredskap med by- og stedsutvikling, mener han. 

Dermed kan beredskap for mennesker som fordrives, bidra til bedre og mer bærekraftige byer og steder til glede for oss alle.

Referanse:

Håvard Breivik-Khan: Towards an Architecture of Non-exceptional Humanitarian Spaces. Doktorgradsavhandling fra Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO), 2025.