Skjermpanikk hjelper ingen

Skal vi beskytte barn og unge mot de negative sidene ved digital teknologi, holder det ikke å telle skjermtimer eller innføre symbolske forbud, skriver kronikkforfatterne. (Foto: Gorm Kallestad / NTB)

KRONIKK: I disse valgkamptider har debatten om barn og unges skjermbruk fått forenklede svar: frykt, forbud og moralsk pekefinger. Hvordan ser debatten ut når vi setter forskning og kunnskapsbasert politikk foran skjermpanikk og symbolske forbud?

Barn og unges skjermbruk vekker jevnlig oppmerksomhet i både media og politikk. De siste månedene har vi sett debatter om skjermfrie skoler og familier som fjerner TV-en, side om side med advarsler om at skjermbruk kan skade barn og beskrivelser av digitale medier som avhengighetsskapende.

Samtidig løftes de positive sidene frem.

Fra TV’ens storhetstid til dagens døgnåpne digitale mediehverdag

Nå, mot slutten av valgkampen, lanserer partiene stadig nye tiltak for å regulere barn og unges digitale hverdag. Mange frykter at sosiale medier og gaming ødelegger søvn, konsentrasjon og psykisk helse, og det er lett å få inntrykk av at vi står overfor en digital folkehelsekrise. Stemmer inntrykkene med kunnskapsgrunnlaget, eller er det digitale bildet mer nyansert?

HEVAS-studien (Helsevaner blant skoleelever) er den norske delen av det internasjonale WHO-samarbeidet «Health Behaviour in School-aged Children», gjennomført i 44 land. I flere tiår har studien samlet data som bidrar til et helhetlig bilde bak overskriftene.

Universitetet i Bergen var med å etablere studien i 1982 og er ansvarlig både for den norske og internasjonale delen. Hvert fjerde år samles det inn data i Norge og de andre deltakerlandene om barn og unges helsevaner på sjette, åttende og tiende trinn.

Studien har dermed fulgt utviklingen fra TV’ens storhetstid til dagens døgnåpne digitale mediehverdag. Den lange tidshorisonten gir unike muligheter til å analysere trender og endringer i de unges liv i Norge og å sammenligne med andre land. 

Den siste datainnsamlingen i 2021/22, omfattet mer enn 279 000 barn og unge. Resultatene gir et solid grunnlag for å forstå utviklingen i digital mediebruk, både over tid og i internasjonal kontekst.

Mindre problem i Norge, Finland og Danmark

Funnene viser at barn og unge i Norge, som i de fleste nordiske land, bruker mye tid på sosiale medier og digitale spill. Men, det ser ikke ut til at Norge er i toppen når det gjelder problematisk bruk som går ut over forhold som søvn, skolearbeid eller sosiale relasjoner. Verken Norge, Finland eller Danmark har hatt økning i problematisk bruk av sosiale medier siden forrige måling.

Sammenligner vi med andre europeiske land, fremtrer det tydelige forskjeller i ungdoms digitale mediebruk. I Romania, Malta og Bulgaria rapporterer henholdsvis 22 prosent, 18 prosent og 17 prosent av ungdommene tegn på problematisk bruk av digitale medier.

Til sammenligning er andelen i Norge 9 prosent, noe som er under gjennomsnittet på 11 prosent i HEVAS-studien. Dette tyder på at norske ungdommer i mindre grad rapporterer problematisk mediebruk.

Sosialt liv på nett

HEVAS-rapporten gir også verdifulle nyanser: Når deltakerne blir spurt om hvor ofte de har kontakt med andre på sosiale media, oppgir hele 45 prosent av norske ungdommer at de har kontinuerlig kontakt med andre online. Dette er blant de høyeste nivåene i studien, og betydelig mye høyere enn gjennomsnittet blant alle landene som deltar på 36 prosent.

Rapporten viser at digitale plattformer ikke nødvendigvis er en trussel mot ungdommens sosiale liv, de er i mange tilfeller selve grunnlaget for det. Når ungdom opplever støtte fra både foreldre og venner, skjer det ofte i samspill med digitale medier. Vi må derfor forstå skjermen ikke bare som underholdning, men som et sosialt knutepunkt i hverdagen.

Politikken må være basert på kunnskap

Når det gjelder politikken rundt barn og unges skjermbruk, er det positivt at barns og unges digitale hverdag nå tas på alvor. Flere partier har i sine programmer for perioden 2025–2029 foreslått ulike tiltak for å styrke beskyttelsen av barn og unge i møte med digitale medier.

Forslagene spenner fra lovfestet aldersgrense på sosiale medier og bedre alderskontroll, til mobilforbud i skolen og strengere regulering av digital reklame rettet mot barn. Noen foreslår konkrete reguleringer, mens andre legger mer vekt på veiledning og støtte til foreldre og skoler.

Dette brede engasjementet vitner om en reell vilje til å skape trygge rammer for barn og unge i en stadig mer digitalisert oppvekst. Det er positivt. Men for at tiltakene skal treffe der de trengs, er det viktig at de bygger på oppdatert kunnskap om hvordan barn faktisk bruker skjerm, hvilken rolle skjermen spiller i deres livsverden, og ikke minst hvilken type tiltak som virker.

Vi trenger politikk som tar høyde for kompleksiteten, og ser utfordringsbildet i sammenheng med mulige løsninger. Når kunnskapsgrunnlaget er godt, øker også sjansen for at tiltakene faktisk treffer.

Viktige og riktige spørsmål

Så langt viser kunnskapsgrunnlaget fra HEVAS at Norge ikke nødvendigvis er problembarnet i det digitale klasserommet. Men vi bør likevel være blant de beste til å utvikle klok og kunnskapsbasert politikk.

For å få til det, må vi forstå mer av det som skjer bak tallene. Hvorfor er utviklingen stabil i noen land mens den øker i andre? Er det foreldres holdninger, skolepolitikk eller kulturelle forskjeller i hvordan barn veiledes i sin digitale hverdag som forklarer dette? Hva betyr det at barn i Norge møter skjermen med høy grad av støtte og tillit, både hjemme og på skolen? Dette er spørsmål vi trenger bedre svar på.

Vil undersøke tilknytning og utenforskap i neste runde

Til høsten gjennomføres en ny runde av HEVAS-studien i Norge og mer enn 40 andre land der vi spør barn og unge om helse, trivsel, skoleliv, vennskap og digitale vaner. Kunnskapen brukes allerede aktivt i politikkutforming i mange land, noe som gir en unik mulighet til å se hvordan politikken slår ut på tvers av land over tid. HEVAS gir ikke bare tall, men et bilde av hva det vil si å vokse opp i dag.

Skal vi beskytte barn og unge mot de negative sidene ved digital teknologi, holder det ikke å telle skjermtimer eller innføre symbolske forbud. Vi må forstå hva barn og unge faktisk gjør, hvorfor de gjør det, og hvordan det påvirker livet deres.

I neste runde utvides HEVAS med nye mål på hvordan ungdommene opplever digital teknologi, for å fange opp emosjonelle erfaringer som tilknytning, utenforskap og sosial sammenligning. Det gir et dypere innblikk i hvordan det digitale faktisk oppleves, og hva det betyr i ungdoms liv. Skjermpanikk alene hjelper ingen. Forskning og lyttende politikk basert på kunnskap og erfaring kan derimot gjøre en reell forskjell.