Sexskildringene får meg til å rødme

Gaute Heivoll (f. 1978) debuterte i 2002 og har siden skrevet både romaner, noveller, dikt og barnebøker. For romanen «Før jeg brenner ned» mottok han Brageprisen. Foto:  Monika Holand Bøe

Et helt livsløp får plass mellom permene i Gaute Heivolls trettende roman, en kjærlighetsfortelling som strekker seg over mer enn førti år.

• Gabriel Michael Vosgraff Moro

søndag 22. september kl. 10:15

Hvis Lars Saabye Christensen kan sies å være en heimstaddikter fra indre Oslo vest, er Heivoll det samme for hjemstedet Finsland i Agder på Sørlandet.

I bok etter bok har forfatteren hentet inspirasjon, fortellinger og karakterer fra dette geografiske området, ofte basert på historiske kilder, blant annet i den brageprisvinnende gjennombruddsromanen «Før jeg brenner ned».

Årets roman, «Min tid i disse skogene», handler om odelsgutten Johannes og det krevende ekteskapet med Ingeborg – kvinnen han forelsket seg i mens hun var tjenestejente på familiegården.

Boken åpner med det første kysset i 1931 og avsluttes mer enn førti år senere ved livets slutt.

«Min tid i disse skogene»

Forfatter: Gaute Heivoll

Sjanger: Roman

Forlag: Tiden

Sider: 464

Pris: 449

På disse årene har ektefellene vært gjennom mye. Ytre historiske hendelser – Andre verdenskrig – og indre konflikter har endret livets gang.

Heivoll bruker Johannes som prisme og omdreiningspunkt for å skildre bygdelivets realiteter fra en svunnen, men likevel nær fortid. Johannes er godt likt – en stødig kar, hardtarbeidende, sta og fåmælt. Han liker å lese, liker bøker.

Sentralt i boken står forholdet mellom de to ektefellene.

For dette er en fortelling om kjærlighet, dypt begjær og trofasthet, selv når psykisk sykdom rammer den ene.

Ingeborg er en gåtefull karakter som gir forfatteren anledning til å skildre både hete elskovsscener og vold i nære relasjoner.

Det er ikke første gang Heivoll er opptatt av psykisk sykdom og hvordan vi behandler de svakeste blant oss. Tematikken synes å være en hovedåre i forfatterskapet.

I «Min tid i disse skogene» viser Heivoll hvordan bygdefolket stiller opp for hverandre. Når Ingeborg forsvinner inn i galskapen, trår fellesskapet til. Det er naboer og venner som redder Johannes når han sliter.

Det er som om romanen sier: godheten finnes, omsorgen finnes, vi tar vare på hverandre her. Ikke slik å forstå at livet på landet er uten konflikter, lang derifra, men når tragedier rammer, er det hjelp å få.

Heivoll skyr ikke unna det lett sentimentale, han skriver bredt og folkelig, uten fiksfakserier: Ærlig, jordnær og jordbundet.

Sexskildringene får meg til å rødme:

«Hun klynket mens han økte takten og tok henne så hardt at pungen klasket.»

Er det vellykket? Det kommer an på øyet som leser.

Selv om Ingeborg er en sentral karakter i romanen og livet til Johannes, er det påfallende hvor utydelig hun fremstår. Først er hun bare kvinnen med stor K., begjærsobjektet, den gåtefulle. Men heller ikke utover i boken trer hun frem som et helt menneske.

Andre personer blir mer livaktige, f.eks nabojenta Tone og hennes mor, Anna. Kanskje er det bevisst, men det er likevel et savn at jeg ikke kommer på innsiden av hennes plagede sinn.

Heivoll er en så produktiv forfatter at ikke hver utgivelse kan være et nytt høyepunkt i forfatterskapet. Sånn er det bare.

Årets bok føyer seg trofast inn i rekken og utvider det heivollske univers i Finsland. Det er ikke lite bare det.