Sendte ut nesten 3000 falske jobbsøknader. Svarene var slående

Kristian Hansen, eller Tariq Anwar?

Det er ikke noe nytt at utenlandske navn blir diskriminert på arbeidsmarkedet.

Men nå har forskerne sett på hvem som diskrimineres mest.

NRK møter Edvard Nergård Larsen og Arnfinn Haagensen Midtbøen midt i Oslo sentrum, i byen hvor omtrent hver fjerde innbygger er innvandrer.

– Tidligere studier har vist at man med et utenlandskklingende navn har 25 prosent mindre sjanse for å komme på et jobbintervju. Vi ville finne ut om det var variasjon mellom ulike minoriteter, sier Midtbøen.

Resultatene var slående.

– Veldig tydelig

I forskningsprosjektet ble det lagd fiktive søknader. Disse ble brukt til å søke så mange ledige stillinger som de kunne finne.

Til sammen ble det sendt nesten 3.000 søknader.

Som nevnt er det allerede kjent at utenlandske navn blir diskriminert.

Men fantes det et etnisk hierarki i denne diskrimineringen?, spurte forskerne seg.

– Funnene gir solid bevis på at diskriminering forekommer, og resultatene kan ikke forklares av noe annet. Bildet av et hierarki er også ganske slående og tydelig, sier Larsen. 

Hierarkiet

Forskerduoen så først på diskriminering basert på landbakgrunn.

Basert på innkallinger til intervju, kunne søkerne deles inn i et hierarki på tre nivåer.

På toppen havnet jobbsøkere med norske navn, altså «Silje» eller «Kristian Hansen».

På andreplass havnet jobbsøkere med bakgrunn fra Vest- og Øst-Europa, USA, Sør-Amerika, Russland og Øst- og Sørøst-Asia.

Denne gruppa ble diskriminert, men til en viss grad.

– Sannsynligheten for å bli kalt inn til intervju er rundt 20 prosent lavere enn for personer med norske navn, sier Edvard Larsen.

Men én gruppe ble enda mer diskriminert.

Navn fra Midtøsten, Sør-Asia, Nord-Afrika og øvrige Afrika, som «Jasmin Anwar» havnet helt sist på rangstigen.

Forskningen avdekket at de må sende nesten dobbelt så mange søknader for å få positivt svar, sammenlignet med dem som har et norsk navn.

- Det er ganske store forskjeller, avhengig av hvilket land navnet kommer fra, sier forskerne.

Store forskjeller

Men de ville gå enda dypere.

Hva skjedde om man også tok med kjønn og religion?

Svarene på disse jobbsøknadene dannet et enda større hierarki.

Helt på topp havnet søkere med norske navn og ingen religionstilhørighet.

Søkere med navn fra muslimske land, som også hadde muslimsk tilhørighet, havner helt på bunn.

Om du tilhører siste gruppen men er mann i tillegg, så straffes du enda mer, og ender helt på bunnen av hierarkiet.

Og forskjellen er stor.

Muslimske menn hadde 65 prosent mindre sjanse for å få positivt svar på jobbsøknaden, sammenlignet med en mann med et norsk navn, uten religionstilhørighet.

Se hele listen her:

– At religion slår så sterkt ut er ganske overraskende, sier Edvard Larsen.

Søknadene ble kun sendt til stillinger i privat sektor.

Tidligere forskning har vist at diskrimineringen av jobbsøkere er mindre i offentlig sektor.

Behandles ulikt

Svarene på de fiktive søknadene viser at det ikke bare er slik at utenlandskklingende navn diskrimineres, eller at en potensiell arbeidsgiver er redd for at jobbsøker ikke kan godt nok norsk.

– For da hadde alle uten et norsk navn blitt diskriminert likt. Det handler mer om assosiasjoner til ulike grupper i samfunnet, sier Larsen.

Det handler heller ikke kun om hudfarge:

Jobbsøkere med navn fra land som Kina og Vietnam ble behandlet klart mer fordelaktig enn personer fra Midtøsten.

Man kan derfor ikke peke på én årsak bak diskrimineringen, mener forskerne.

– Jeg tror det er en kombinasjon av usikkerhet, fordommer, og stereotypier over hva som kjennetegner ulike grupper, sier Midtbøen.

Barrierer, ikke sperringer

– Konklusjonen er veldig tydelig. Svaret på om det forekommer diskriminering av ulike grupper på jobbmarkedet er et klart ja, med to streker under, sier Midtbøen.

Men dette ikke betyr at alt håp er ute for de mest utsatte gruppene, understreker de.

– Selv om det åpenbart er barrierer, så er det ikke slik at man ikke kan komme over disse barrierene. Når man ser på hvordan det går med etterkommere av innvandrere på arbeidsmarkedet, så ser man at det går ganske bra, sier Arnfinn Midtbøen.

– De får jobb til slutt, men veien dit er tyngre enn for dem med norske navn. Det er viktig å minne om, hvis ikke blir det ekstremt dystert.

Det er Ali Ahmad (37) et godt eksempel på.

Foreldrene hans flyttet til Norge fra Pakistan. Selv er han oppvokst på Lambertseter.

– Det er synd, sier han om resultatene.

– Jeg går ikke rundt og tenker på meg selv som annerledes enn andre, fordi jeg heter Ali eller har pakistanske foreldre.

Men han har lenge måtte innse at «det er slik det er».

– Du må veie opp med å jobbe hardere enn andre.

I dag kan han skilte med to bachelorgrader og en mastergrad, samt årevis med både nasjonal og internasjonal erfaring i en ettertraktet bransje.

– Jeg er oppdratt muslimsk, og har et muslimsk navn. Men jeg har klart meg bra, og har nok vært litt heldig med utdanningsvalg og timing, sier han.

Han tror at den tunge erfaringen hans veier godt opp for en potensiell diskriminering i fremtidige ansettelsesprosesser.

Men selv om han ikke er bekymret for sin egen del, kan det stille seg annerledes om han en dag får barn.

– Det er ikke sikkert at de hadde tatt de samme valgene som meg. Hvordan blir det for dem? Må jeg tenke på om barnet mitt skal hete Ali eller Stian?, spør han seg.

Vissheten om at diskrimineringen kan forekomme, har eksistert som en selvfølge.

– Jeg tror ikke dette blir borte med det første.

Ikke blitt bedre

Det har han dessverre rett i, ifølge forskerne.

Larsen og Midtbøen forteller at diskrimineringen har holdt seg stabil de siste tiåra.

– Funnene våre er nedslående dokumentasjon på at personer med minoritetsbakgrunn må søke flere jobber enn andre, og at dette ikke ser ut til å endres over tid, sier Midtbøen.

Han sier videre at «noe av det mest nådeløse» er at deres forskning handler om innkallinger til et jobbintervju.

– Uten en innkalling får ikke folk engang sjansen til å motbevise eventuelle fordommer arbeidsgivere måtte ha.

Burde man bytte navn?

Mange med utenlandskklingende navn har lenge vært klar over diskrimineringen som finnes:

Opp gjennom åra har det tidvis vært ulike medieoppslag om personer som bytter navn for å bedre sjansene sine på jobbmarkedet.

Men dette er ikke noe forskerne vil oppfordre til.

– Det er jo opp til den enkelte, og det er mye som tyder på at det har en positiv effekt for sjansene på arbeidsmarkedet. Men et navn er en veldig viktig del av menneskers identitet, sier Midtbøen.

Han utdyper med at man da utsletter deler av sin identitet for å bøte på et problem som ligger i det norske samfunnet.

– Problemet her handler jo om diskriminering i arbeidsmarkedet, så løsningen må være å prøve å redusere omfanget av diskrimineringen, ikke at jobbsøkere må endre identitet.

Men hva kan gjøres?

– Det å endre holdninger og stereotypier er vanskelig, og der er det ikke lett å gjøre noe med gjennom konkrete tiltak, sier Larsen.

Forskerne mener at man bør se på hvordan avgjørelser tas når noen skal ansettes.

Som flere krav om innsyn, og klarere kriterier for hva en jobb krever.

– Med mer gjennomsiktighet vil det bli mindre rom for både stereotypier og skjønn.