«Lorden» er et både sart og spennende portrett av en sårbar mann.
torsdag 19. september kl. 20:00I fjor ga Tore Renberg ut den historiske romanen «Lungeflyteprøven». Boka tok utgangspunkt i en sann historie om en ung jente som ble tiltalt for å ha drept sitt nyfødte barn og var basert på fem år med research.
Den begeistret både et samlet anmelderkorps og leserne, og lå månedsvis på bestselgerlistene.
Les VGs terningkast 6-anmeldelse her!
Boken har ligget over et år på bestselgerlisten, og samtidig som den nå skal ut på store internasjonale markeder som Tyskland, kommer han her hjemme med en helt ny roman:
I «Lorden» møter vi en karakter som, i likhet med Renberg selv, fortaper seg research.
BOKANMELDELSE
«Lorden»
- Forfatter: Tore Renberg
- Sjanger: Roman
- Forlag: Oktober
- Pris: 429
- Sider: 304
Den pensjonerte læreren Jon Magne Moi har en egen pult på bygdas bibliotek, han leder det lokale historielaget, er redaktør for årboken og har en skarp mening om det meste som foregår i nærmiljøet rundt ham.
Jon Magne er en type mange vil kjenne igjen – han har glimt i øyet, han er skravlete og har et stort formidlingsbehov. Et lekent, men også smått infamt blikk på omgivelsene. Det finnes alltid en morsomhet eller en «fun fact» på lager.
Begrepet «fun fact» hadde han for øvrig sikkert hatet, for Jon Magne er en språklig pedant, som for eksempel heller skriver «ordspel intendert» enn «pun intended».
«Lorden» er Renbergs tredje nynorskroman.
Og muligens skyldes det at jeg er bokmålsbruker selv, men det lyriske i nynorsken, som bokmålet mangler, underbygger i alle fall for meg Jon Magnes oppheng i det gode språket.
I «Lorden» henvender Jon Magne seg til sitt «innbildte publikum». Og det er mange ting han ønsker å formidle til det.
Han og kona har blant annet nylig vært vitner til en mystisk hendelse – de fant bygdas barnestjerne, 12-åringen Ellen Sofie Bestandig, besvimt ved det falleferdige «Lordeslottet».
Hvem var det som angrep henne? Og hvorfor akkurat der?
På 1860-tallet kom det en lord til denne bygda, nærmest ut av intet.
«Etter den ordlause ankomsten hausten 1864 eller 1867 (full forvirring) skal karjolen ha køyrt av garde, og Lorden var aleine på torget. Han skal sporenstreks ha forlate plassen, utan å seie eit ord. Like etter såg folk han gå oppover bakkane mot Lindevatnet, sakte, med prøvande steg, som om han vakta seg for noko.»
Mystisk.
Jon Magne har et voldsomt oppheng i denne lorden – det er nesten så han tar bolig i ham.
Jon Magne går nitidig gjennom de fem kildene han har funnet om lorden i det lokale biblioteket, med stadige refleksjoner og argumenter plassert i fotnoter gjennom boken.
Ikke minst går han også løs på mysteriet om Ellen Sofie.
Men ... Bak det lure smilet, bak alt pågangsmotet, er det noe som skurrer stadig mer og mer.
For hva er det som egentlig motiverer den voldsomme granskingstrangen hans? Etter hvert begynner ordet mani å melde seg. Først som en snikende mistanke hos leseren, og så mer konkret i fotnotene.
Bak det humoristiske, skarpe ytre finnes en ganske redd figur, og Renberg skreller ham som en løk etter hvert som boken drar seg til.
Jon Magnes sårbarhet er en vel så spennende utvikling som mysteriet i bygda.
Selv lorden blir nesten en litt uinteressant bifigur. Det mest imponerende er hvor omsorgsfullt Renberg skildrer Jon Magne.
«Lorden» byr både på spennende mystikk, vittigheter og en sårt portrett av en stadig mer synlig sårbar mann.