Sabla godt gjort! Anmeldelse: Ida Hegazi Høyer: «Det nye hjertet»

En klokkeklar kjærlighetserklæring til en spesiell far – og et presist portrett av å leve mellom kulturer.

Det er gått ti år siden Morgenbladet kåret Ida Hegazi Høyer til en av de mest lovende unge, forfatterne i Norge. Nå overbeviser hun igjen! Foto: Oda Berby / Cappelen Damm

• Gabriel Michael Vosgraff Moro

Oppdatert onsdag 8. oktober kl. 16:17

«Min far heter Hassan Hassan. Jeg kan begynne der.»

Slik åpner Ida Hegazi Høyers nye bok – en selvbiografisk fortelling hun insisterer på at ikke er en roman. Den handler om det turbulente forholdet til hennes egyptiske far som kom til Norge i 1970 og slo seg opp i pizzabransjen, før nye eventyr ventet.

Fra før har Ida Hegazi Høyer (f. 1981) en rekke kritikerroste romaner bak seg. Hun har mottatt både Bjørnsonstipendet og EUs litteraturpris.

Brennpunktet i hennes niende utgivelse, er relasjonen til Hassan Hegazi – en mann som pleide å røyke femti sigaretter om dagen, og etter hvert rammes av skrantende helse. Sykdommene kommer på rekke og rad.

Han får slag, et nytt hjerte og en infeksjon som nesten tar livet av ham. Hver gang overlever han, hver gang stiller datteren opp som omsorgsperson i møte med helsevesenet og det daglige tilsynet. Hvorfor?

For å svare på det, gir Høyer leseren innblikk i en rekke hendelser som har formet det spesielle forholdet deres.

I motsetning til mange bøker basert på eget liv, har «Det nye hjertet» faktisk noe på hjertet.

Resultatet er en reflektert og rørende fortelling om et far-datter-forhold som ofte kommer under press, men likevel overlever den ene prøvelsen etter den andre.

Analytisk og spørrende skaper forfatteren et nyansert bilde av en komplisert mann. Hun beskriver ham som en kvinnebedårer med gullkjeder rundt halsen og Rolex på håndleddet. En karismatisk sjarmør, alltid ulastelig antrukket og skarp i replikken, som etter et langt liv i Norge fremdeles snakker engelsk til henne.

Byttet forlag: Etter å ha utgitt en rekke romaner på Tiden, har Ida Hegazi Høyer nå gått til Cappelen Damm. Etter debuten med «Under verden» i 2012, har hun utgitt en rekke kritikerroste romaner, blant annet «Unnskyld» (2014), «Historier om trøst» (2016) «Fortellingen om øde» (2015) og «ene I barnet» (2019). Foto: Oda Berby

Men han er også mannen som er der første gang hun får mensen, og på sin «arabiske» måte kontrollerer og gir frihet på én og samme tid. Hassan er en rastløs sjel, ikke hjemmehørende noe sted – hverken i Norge, Egypt eller USA – bokens tre geografiske steder.

Det er fortellingens store styrke at faren forblir et sammensatt menneske; en mann med mange tilkortkommenheter, sinne og trass, men også en ustoppelig livskraft.

Han har ikke alltid vært til stede i livet til datteren; likevel er og forblir han elsket.

Boken borer i spørsmålet om hvorfor det er slik, hva som opprettholder en datters kjærlighet og lojalitet til en mann som sårer henne dypt.

Ved å stadig problematisere sitt eget prosjekt, påpeke tvil og usikkerhet i møte med egne minner og sannhetsgehalten i dem, åpner Høyer opp, snarere enn å lukke fortellingen. Det gir teksten en sjelden ettertenksom troverdighet.

Ida Hegazi Høyer er en av favorittforfatterne til kronprinsesse Mette-Marit. Her fra Litteraturtoget i 2015. Foto: Heiko Junge / NTB

Høyer er heller ikke fremmed for galgenhumor og komikk i skildringene av Hassan:

«Jeg kommer på noe han har fortalt fra den første tiden da han kom til Norge. Folk kom bort og sa «heisann», og han trodde de forsøkte å uttalte navnet hans (...) Hvordan var det mulig at alle visste hva han het?»

Slike minneverdige anekdoter og talende detaljer er det mange av.

Høyers eget forhold til sine egyptiske røtter – en identitet strukket ut mellom Oslo og Kairo – skildres med stor ambivalens. Hun fremstår som en god iakttager av «de andre» og seg selv. Nettopp denne doble bevegelsen – mellom nærhet og avstand, ømhet og motstand – løfter boken fra et ordinært portrett til erkjennelsesprosa, og samler trådene mot slutten.

Ida Hegazi Høyer har med «Det nye hjertet» skrevet en rørende beretning om ansvar, tilhørighet og å elske et ufullkomment menneske.

Det er sabla godt gjort!