Så glad jeg fødte hjemme!

1 week ago 14

AV: HANNE ØSTBY ORLIEN

Mor

10. april fylte datteren vår fem år.

Hun kom til verden en tidlig langfredags morgen i 2020, ikke på et travelt sykehus, men trygt og rolig i badekaret vårt hjemme i Larvik.

Samtidig ser jeg debatten om hjemmefødsel prege media, ofte med et ensidig bilde fokusert på risiko, «free birth» uten helsepersonell, eller som noe utdatert og farlig.

For meg og min familie har planlagt, assistert hjemmefødsel vært et bevisst, trygt og utrolig positivt valg – ikke bare én, men to ganger.

Det er viktig for meg å presisere: Jeg argumenterer ikke for uassisterte fødsler («free birth»).

Jeg snakker om planlagt, assistert hjemmefødsel med kvalifisert helsepersonell.

Hjemmefødsler er heller ikke for alle.

Det forutsetter at mor er frisk, svangerskapet ukomplisert, at man oppfyller gitte kriterier vurdert av jordmor, og bor innenfor en viss avstand til sykehus med tanke på eventuell overflytting – og selvfølgelig at man ønsker.

Jeg har også full respekt for alle som velger sykehusfødsel – det viktigste er reell valgfrihet basert
på god informasjon og kvinnens egen trygghet.

Min reise mot hjemmefødsel startet egentlig lenge før 2020. Våre to første barn, en sønn og en datter, ble født på ABC-klinikken på Ullevål, en nå dessverre nedlagt, jordmorstyrt fødeenhet.

ABC representerte en filosofi jeg søkte: fokus på den naturlige fødselen, tillit til kroppens prosesser, og omgivelser som føltes lune, trygge og hjemmekoselige – store rom med bilder på veggene, fargerike gardiner og dempet lys.

Jeg ønsket en fødsel uten medikamentell smertelindring, drevet av en grunnleggende tro på at
kroppen min var skapt for dette.

Her møtte jeg mye skepsis; «Er du gal?», «Du mååå ta epidural!».

Men med min egen trygghet og vissheten om at Norge tross alt er et av verdens tryggeste land å føde i, føltes ABC som det rette.

Begge fødslene der, særlig den første med en trygg og god jordmor, var kjempefine opplevelser som bekreftet valget mitt.

Så, bare to dager etter vår andre datters fødsel, flyttet vi fra Oslo til drømmehuset ved sjøen i
Larvik. Da jeg ble gravid igjen kort tid etter, meldte spørsmålet seg: Hvor skulle jeg nå føde?

ABC føltes for langt unna med tanke på reisetid og en potensielt raskere fødsel nummer tre.
Tanken på en standard sykehusfødsel føltes fremmed etter de gode, rolige ABC-opplevelsene.

Jeg tok kontakt med en jordmor som jeg visste bodde i Vestfold. Da jeg forklarte dilemmaet, stilte hun spørsmålet som åpnet en ny dør: «Har du hørt om hjemmefødsel?»

Jeg visste selvsagt hva det var, men ikke at det var et reelt, organisert og trygt alternativ
innenfor det norske helsevesenet – et tilbud jeg aldri hadde blitt informert om av fastlegen.

Jordmoren fortalte om nettverket av hjemmejordmødre hun var en del av, og koblet meg med en
annen erfaren jordmor her i byen.

Prosessen videre var alt annet enn tilfeldig. Den var grundig, profesjonell og betryggende.

Jeg møtte henne, kjemien stemte, og jeg fikk svar på alle mine spørsmål. Begge jordmødrene
kom på hjemmebesøk for å snakke med både meg og mannen min – de understreket hvor
viktig det var at også han følte seg trygg.

Heldigvis var hans reaksjon umiddelbar og støttende: «Okei, da gjør vi det!». De vurderte huset praktisk, ga oss en sjekkliste, og vi planla veien videre.

Jeg følte meg sett, hørt og ivaretatt.

Selv om jeg var trygg i valget, var det frustrerende å møte omverdenens skepsis og skrekkhistorier: «Hva om du blør to liter?», «Tenk hvis noe skjer!».

Folk har mange meninger om gravide og fødsel, ofte uten filter. Ironisk nok ble tryggheten i valget mitt forsterket da Norge stengte ned på grunn av covid-19, bare uker før termin.

Mens mediene rapporterte om fødende som måtte være alene på sykehus, med strenge restriksjoner, satt jeg i permisjon med visshet om at jeg skulle føde hjemme, med mannen min og kjente jordmødre ved min side.

Min eneste bekymring var om noen av oss skulle bli satt i karantene.

Sent en kveld, tre dager før termin, ringte vi jordmoren. Mens jeg pustet meg gjennom riene på
en pilatesball klokken halv to på natten, sto mannen min og traktet kaffe.

Vi satt til og med litt i sofaen og så på «Brille» – jordmor, mannen min og jeg – en surrealistisk, men rolig stund midt i den intense prosessen.

Tidlig langfredag morgen, 10. april 2020, kom vår tredje datter til verden i badekaret, med mannen min og to trygge, kompetente jordmødre til stede. Det var en helt utrolig opplevelse.

Så positiv var den, at da vi ventet vårt fjerde barn høsten 2022, var valget enkelt. I januar 2023 kom enda en lillesøster til verden, også hun hjemme i badekaret med jordmødrene til stede.

Nok en fantastisk (hjemme)fødsel.

For meg, som frisk kvinne med normale svangerskap, var hjemmefødsel det riktige.

Studier viser også at for denne lavrisikogruppen er planlagt hjemmefødsel like trygt som sykehusfødsel, ofte med færre inngrep.

Jordmødrene er trent til å håndtere akutte situasjoner og har lav terskel for overføring til sykehus om nødvendig.

Dagens bursdag (og min fødedag) er en påminnelse om betydningen av reell valgfrihet i
fødselsomsorgen.

Med den intense mediedebatten som bakteppe, er det viktig for meg å dele at mine to hjemmefødsler var trygge og positive.

Jeg håper min erfaring kan bidra til å nyansere bildet, og at planlagt hjemmefødsel anerkjennes som et verdifullt og trygt valg for de kvinnene det er riktig for – et valg som fortjener å bli presentert på lik linje med andre fødetilbud.

Man sier jo «borte bra, men hjemme best» – for meg gjaldt det visst også for fødested.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article