«Rørende kjærlighetshistorie fra vårt eget kongehus»

Du kan ikke selv velge hvem du vil gifte deg med. Du må ha tillatelse fra faren din. Han kan si nei.

Det er et konsept som føles fremmed i 2025, men da Haralds hånd fant Sonjas på en fest i 1959 var det realiteten.

For Harald var kronprins av Norge og Sonja Haraldsen var ikke kongelig. Ingen tronarving i Europa hadde giftet seg med en borgerlig på dette tidspunktet, og det ville være monarkiets sikre død om Norges neste dronning ble en «ordinær jente fra Vinderen».

«Harald & Sonja» forteller historien om den ni år lange kampen for å få lov.

Miniserien på fire episoder lar oss komme tett på et forelsket par som måtte tåle mye for kjærligheten.

Sammenligningen med «The Crown» er vanskelig å unngå, og det er muligens en villet sammenligning fra serieskapernes side.

Anslaget settes i Storbritannia der kong Olav V mottar en ridderorden, medlemmer fra den britiske kongefamilien dukker opp ved flere anledninger, og selve kjenningen til serien er også ganske lik den hos storesøsteren på Netflix.

Men «Harald & Sonja» er en ganske annen serie. Mer intim, mindre politiske intriger, og mindre såpete drama.

Dette er en sterk kjærlighetshistorie som virkelig berører, samtidig som serien er et ganske tradisjonelt og trygt portrett av menneskene som skulle bli konge og dronning av Norge.

Realistisk, men tradisjonelt

«Harald & Sonja» tar oss med gjennom forholdet deres fra det første møtet på en fest hos felles venner i 1959, til de endelig fikk gifte seg i Oslo Domkirke 29. august 1968.

Serien skildrer hvor vanskelig det var å leve i et hemmelig forhold som kanskje aldri kom til å bli realisert, og ikke minst alt de måtte tåle av skriverier, rykter og baksnakking på veien.

Historien har de fleste hørt før, kongeparet har selv fortalt den ved en rekke anledninger. Og selv om «Harald & Sonja» er en dramatisering og ikke en dokumentar, har serien lagt seg på en autentisk linje.

Serien baserer sin historie på intervjuer og biografier. I tillegg har serieskaperne latt seg inspirere av arkivmateriale fra både NRK og VG for å fange tidsånden og ikke minst tidskoloritten fra Norge på 60-tallet.

Det gjør at «Harald & Sonja» oppleves som realistisk, og der serieskaperne av «The Crown» ville ha tillatt seg å dikte stort rundt hva som foregikk på kammerset, holder serieskaper Vibeke Idsøe det trygt i «Harald og Sonja».

Serien utforsker for eksempel ikke om paret levde i synd i løpet av sine ni år som ugift, og holder seg på stødig grunn der den dikter om hva som blir sagt i private sfærer.

Vi har muligens for stor respekt for kongen og dronningen til at en TV-serie om dem kan bli et ordentlig saftig drama. Men det vi har fått er et nært og varmt portrett av to forelskede mennesker som satset alt for kjærligheten.

Nydelig kjemi

De to ferske fjesene Gina Bernhoft Gørvell («Dates in Real Life») og Sindre Strand Offerdal har svært god kjemi i rollene som Sonja Haraldsen og kronprins Harald.

Serien skildrer hvor sjenert og tidvis reservert kronprinsen var i starten av tjueåra, og hvordan Sonja hjelper ham ut av skallet sitt og til å finne den selvtilliten han trenger for å representere landet.

Sindre Strand Offerdal er fin i rollen som en person som er overraskende morsom bare han får varmet opp litt, og det er rørende å se når han åpner seg opp.

Seriens Sonja er den handlekraftige i forholdet. Hun fremstilles som en moderne tenker som nekter å la seg definere av datidens normer og regler, og som stadig søker seg mot ukjent landskap.

Skal vi tro «Harald & Sonja» så er det hennes tankegang som har æren for hvor fremtidsrettet det norske kongehuset etter hvert har blitt.

Gina Bernhoft Gørvell kler rollen som ei dame med bein i nesa, som klipper gress og sjauer snø, samtidig som hun har nese for både mote og modernistisk kunst.

Sammen skaper Strand Offerdal og Bernhoft Gørvell et bilde av et par som lengter etter hverandre, uten at det blir for sentimentalt.

Både frustrerende og rørende

Det er selvfølgelig Harald og Sonjas forhold som er seriens hjerte, men i løpet av fire episoder er vi også innom både pressens jag etter å være først ute med nyheter om kronprinsens privatliv, og intrigene som hans ønske om å gifte seg borgerlig satte i gang på Stortinget.

Her blir serien noe omstendelig og tidvis så teatralsk at det er på grensen til det parodiske.

Men i seriens hjerte forblir det alltid troverdig. Villaen i Vinderen er et varmt fristedet der Sonjas mor Dagny (Anneke von der Lippe) er en trygg havn, mens Slottet fremstår som et kaldt og upersonlig sted.

Anders Baasmo gjentar sin rolle fra «Kongens nei», hvor han spilte en ung kronprins Olav. Denne gangen er det han som sier nei, som en streng, tradisjonell kong Olav V.

Serien fremstiller forholdet mellom far og sønn som vanskelig, og det er lett å forstå hvorfor kronprins Harald synes det er utfordrende å snakke med faren sin.

Når det er sagt så kommer ikke kronprinsen så godt ut av det i serien. Seriens Harald er rett og slett feig i møte med sin far.

Det er selvfølgelig mulig at en sønn kjenner sin far best, og at det var slik Harald bedyret, at de bare måtte smøre seg med tålmodighet og ta tiden til hjelp – de fikk jo hverandre til slutt!

Men at det måtte gå ni år – ni år – før oppgjørets time kom? Det er rett og slett for veikt altså. Så all ære til dronning Sonja som holdt ut i alle de år!

Og det er klart, ventetiden gjør gleden desto større når de endelig får hverandre. Når arkivbilder av et jublende folkehav på Slottsplassen klippes inn når det kongelige paret skal møte folket for første gang, ja da renner tårene i strie strømmer.