Rødts energipolitikk gir økt forbruk av naturen

Hydro Rjukan, arnestedet for norsk vannkraft. Foto: Kjetil Malkenes Hovland

Sofie Marhaug fra Rødt hevder at Norge kan klare seg uten 15 TWh vindkraft, men overser at elektrifisering krever mer fornybar energi. Uten nye krafttiltak risikerer vi å bremse både grønn omstilling og verdiskaping.

Dette er en kronikk

Sofie Marhaug fra Rødt hevder i en nylig kronikk i E24 at det ikke finnes noe kraftunderskudd i Norge, hverken nå eller i overskuelig fremtid.

I samme åndedrag antyder hun at vi fint kan demontere 1381 vindturbiner og fjerne 15 terawattimer (TWh) i kraftproduksjon – nærmest uten konsekvenser. Dette burde vært flagget som en bekymring fra et parti som ønsker redusert forbruk.

Grunnen til at vi ikke har kraftunderskudd i dag, og kanskje ikke i morgen, er at omstillingen av energisystemet vårt går tregt. Nesten halvparten av Norges totale energibruk er fortsatt fossil.

Når dette skal erstattes med elektrisitet, reduseres ressursbruken og energibehovet vårt – men kraftbehovet vil måtte øke. Rødt har ingen plan for hvordan dette skal håndteres.

I tillegg til at vi opprettholder et høyt forbruk, betyr det i praksis også at kraftkrevende industri og grønne investeringer må legges utenfor landets grenser.

Når Marhaug sier at 15 TWh årlig vindkraftproduksjon nærmest kan fjernes uten konsekvenser, ignorer hun hva en energiomstilling faktisk krever.

Hun hevder vi heller kan oppgradere vannkraften og effektivisere energibruken. Men det er begrenset hva som er å hente i vannkraften. De siste 20 årene har vi lagt over 1000 fosser og bekker i rør for å hente ut 15 TWh – omtrent det samme som dagens vindkraft produserer.

Er det disse småkraftverkene Rødt vil oppgradere?

Og energieffektivisering? Det er selvsagt viktig – men også ekstremt kostbart. Ifølge NVE vil det koste mellom 275 og 410 milliarder kroner å spare inn 8 TWh i byggsektoren.

Det betyr over 700 millioner kroner for å kutte like mye strøm som én vindturbin produserer. Med andre ord: Vi må bruke det samme som et nytt sykehjem – bare for å slippe å se én vindturbin i landskapet.

Fornybarnæringen gir derimot bred gevinst. Den skaper 133 milliarder kroner i økonomisk aktivitet og 60.000 arbeidsplasser – direkte og indirekte.

Når Rødt sier nei til store deler av denne næringen, særlig vindkraft på land, bidrar det i praksis til en verdiskapingsblokade for Norge – og da spesielt for distriktene.

Marhaug hevder at 60 prosent av naturtapet vi har hatt de siste årene skyldes fornybar energi. Det er grovt misvisende. Når et område mister status som "inngrepsfritt" fordi det ligger innen én kilometer fra en vindturbin eller kraftlinje, betyr ikke det at naturen er ødelagt.

Det betyr bare at området teknisk sett ikke lenger er helt urørt – etter en byråkratisk definisjon. I praksis leverer området fortsatt de fleste økosystemtjenestene, og dyrelivet forblir i stor grad intakt.

Dette er en helt annen type påvirkning enn når arealer asfalteres, bygges ut eller gjøres om til hyttefelt. Og i motsetning til veier og boliger, kan vindturbiner og linjer fjernes – og naturen reetableres.

En annen næring som krever mye areal og veibygging – faktisk rundt 100 ganger mer enn vindkraft i Norge i dag – er skogsdrift. Rødt har gode ambisjoner for bærekraftig skogbruk: mer vern, mindre hugst i bratt terreng og bedre kartlegging av verdifulle områder.

Det er lett å støtte.

Men samtidig motarbeider de løsningene som gjør det mulig å utnytte arealene vi bruker mer effektivt. Rødt sier også nei til vindkraft i områder som allerede brukes til skogsdrift. De sier nei til å øke samfunnsnytten og verdiskapingen fra et allerede brukt areal med en betydelig faktor.

Fornybar kraft på land er nøkkelen til å fase ut de 15 millioner tonn fossilt brensel vi fortsatt bruker hvert år, og dermed redusere vårt forbruk av naturressurser. For å erstatte dette trenger vi rundt 1000 kvadratkilometer med sol- og vindkraft – tilsvarende bare 2  prosent av arealet som brukes til skogsdrift årlig.

Rødt ønsker å redusere forbruket – men ved å si nei til ny fornybar energi, elektrifisering og bedre arealutnyttelse, fører politikken deres i praksis til økt forbruk av både areal og naturressurser.

Det er et paradoks de bør ta på alvor.