Rødt-eliten slo tilbake

6 hours ago 1

Bjørnar Moxnes vant som ventet tvekampen om den i grunnen nokså lite glamorøse andreplassen på partiet Rødts stortingsliste i Oslo.

Den mangeårige lederen og partibyggeren – senere skandalisert av sitt personlige naskorama– vant med 318 mot 165 stemmer mot sin mer radikale og aktivistiske motkandidat Sofia Rana.

Og med det består Moxnes’ Rødt-prosjekt. For selv om han har overlatt roret til en ny partileder, og andre Rødt-profiler profilerer partiet både høyt og lavt, er han fortsatt symbolet på ytre venstres bemerkelsesverdige gjennombrudd i norsk politikk.

Et ytre venstre som før Moxnes var for de spesielt interesserte. Eller sånn sagt: Noe som interesserte de spesielle.

Nominasjonsmøtet i Oslo Rødt ble avholdt i Eventhallen på Bryn på Oslo øst. En betongbygning med atskillig høyde under taket, utstyrt med to digre lysekroner som sikkert gir fin effekt når det arrangeres bryllup der.

Men også så iskald og trekkfull at jeg undertiden tok meg i å misunne de mange Rødt-delegatene drapert i omfangsrike palestinaskjerf.

For en gammel AKP-nerd som undertegnede var det som å tre tilbake og inn i denne rare delen av den norske politiske historien.

AKP (m-l) – den gang SUF (m-l), senere altså Rødt – oppsto på Bryn og i nabobydelen Hellerud på slutten av 1960-tallet. Det vil være feil å hevde at de som ledet an den gangen dominerte nå, nesten 60 år senere, men noen av dem var høyst til stede.

Plassert på fremste rad, selvsagt til venstre i lokalet, var nemlig rest-AKP i kretsen rundt tidligere partileder Jorun Gulbrandsen klare for kamp.

Gulbrandsen og hennes folk stemte på Sofia Rana. De har aldri likt Rødt slik partiet utviklet seg under Moxnes og de andre som nå utgjør det vi for å erte dem litt kan kalle «Rødt-eliten».

Allerede på 70-tallet ble det sagt om AKP-erne at de aldri ga seg. Utholdenheten deres var uutholdelig for alle andre. Møteplaging var et mye viktigere våpen for de revolusjonære kreftene enn haglgeværene noen stadig påsto at de trente med.

AKP ble lagt ned i 2007 til fordel for Rødt, men fortsatt setter de sitt strenge preg på små lommer i partiet. Ikke minst i Oslo, der en fraksjon som har synspunkter og arbeidsmetoder som AKP-erne har sansen for, har fått makten.

Deriblant Sofia Rana, som aldri har vært AKP-er, men som har bemerket seg som mer aktivistisk og mindre kompromissvillig enn Moxnes og Rødt-establishmentet.

Ikke minst i Ukraina-spørsmålet.

Blant støttespillerne hennes var også det nyradikaliserte Rød Ungdom, under ledelse av den unge, men allerede myteomspunne Amrit Kaur, og spredte miljøer i Rødt som i lukkede kretser ikke går av veien for å stemple Moxnes som «høyreavviker» – et klassisk skjellsord på det særegne ytre venstre-språket.

Men radikalerne – de eldste og de yngste – vant altså ikke frem, og Moxnes-Rødt ser dermed ut til å bestå. Faktisk var det litt rørende å se hvordan flertallet viste nåde for ekslederens utskeielser på flyplasser og i matbutikker.

Tre kjerneverdier ble knesatt under møtet: Klassekamp, solidaritet og Fritt Palestina. Derom enes de, det dypt splittede Rødt-folket.

Men ellers er den politiske hovedfortellingen for tiden at venstresiden sliter, mens tidsånden og den politiske energien tilhører motsatt fløy.

Et tydelig venstrepopulistisk Rødt hadde lenge momentum. Det var liksom ikke grenser for hvor langt de kunne nå. Vi i «borgerpressa» (de er gode på skjellsord på ytre venstre, de er det) ble småskvetne av fremgangene.

Nå er medvinden blitt til flau bris, mens Fremskrittspartiet har stjålet fokuset. Både på grunn av norske forhold, men også fordi den systemkritiske høyrefløyen har medgang internasjonalt. Også det kan vi temperert anlagte bli litt febrile av.

Men det var det jeg kjente litt på, der inne i den arktiske Eventhallen, at Rødt ikke lenger er der partiet var for tre-fire år siden.

For selv om det var imponerende at et lite parti på ytre venstre kant klarte å samle 5–600 delegater til et nominasjonsmøte i den osloske novemberkulden, så var energien i det enorme rommet utvilsomt mer avventende enn triumferende.

Men jeg har tatt feil om dette underlige partiet før, jeg.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article