Prisen for stoppen

Hvor mange etterspurte millioner kroner er egentlig norsk fotball villig til å bruke på et system som fungerer, tja, noenlunde godt – på en virkelig god dag?

Ingen har kommet med et tall. Eller en grense. Fordi de har sluppet unna å gjøre det. Etter presentasjonen av rapporten med det medium salgbare navnet «Utredning av VAR i norsk fotball» kan det bli tvunget frem en endring på dette.

I dag koster VAR 17 millioner kroner i året.

Dette deles mellom nevnte fotballforbund, altså NFF, Norsk Toppfotball, NTF, og rettighetshaver TV 2.

En kostbar vei videre

Det er bred enighet om at dette ikke er nok.

VAR i Norge er per i dag veldig langt unna å kunne kalles en suksess.

Det tar for mye tid, det bryter opp rytmen, det er for upresist og ikke minst inkonsekvent.

Alt som skulle bli mer rettferdig, virker litt for ofte mer tilfeldig.

Men også her mener man at penger kan løse problemene.

VAR-utvalget skisserer to mulige løsninger.

Den første er å øke antall kameraer på hver arena fra fem til åtte.

Ekstrakostnad: 25 millioner kroner i året.

Den andre er å innføre det eneste absolutte VAR egentlig har å by på, nemlig såkalt mållinjeteknologi.

Ekstrakostnad: 35 millioner kroner i året.

Skal man også ha en sensor i ballen, altså en mikroskopisk databrikke som skal bidra til å avgjøre det eksakte pasningsøyeblikket i offside-tilfeller, er prisen 10 millioner kroner. I året.

Valgene norsk fotball står overfor, er altså enten å bruke rundt 12 millioner kroner, når man ser bort fra hva TV 2 betaler, per sesong – og ha et system som skaper litt større presisjon i seg selv – men likevel er langt unna å fungere som ønsket.

Eller å legge på et sted mellom 25 og 70 millioner kroner og få noe man heller ikke vet om fungerer særlig godt.

Penger løser noe, også i denne verden. Men ikke alt.

Nå er det opp til norsk fotball i plenum å avgjøre om det er verdt investeringen.

Sårt tiltrengte tanker

Og der ikke pengene er løsningen, kan man alltid sette ned et utvalg.

Alle norsk idretts problemer løses nemlig tilsynelatende ved å sette ned et utvalg.

Om det dreier seg om landslagsavtaler, rasisme, likestilling, VAR eller annet man føler man har diskutert lenge nok.

Slike utvalg. har en lei tendens til å ende med konklusjoner som stort sett alltid harmoniserer med ønskene fra deres oppdragsgivere.

Men denne konkrete rapporten kan umiddelbart sees som noe av et unntak.

Dels fordi VAR-utvalget per definisjon ikke skulle konkludere. Hele mandatet var å skape nyanser der de så langt har manglet.

Men også fordi utvalgsleder Raymond Johansen var ganske så tydelig på en del av de åpenbare begrensningene i hele VAR-ordningen.

Der mange altså fryktet et passe glattpolert bestillingsverk av en rapport, best egnet til å medvirke til at VAR skal fortsette også etter fotballtinget til våren, så var resultatet i stedet overraskende nyansert.

Og nyanseringer har lenge vært en mangelvare i denne diskusjonen.

Man skal vel også sette av noen sekunder til å verdsette at generalsekretæren i Norsk Folkehjelp faktisk satte av tre måneder til å lede dette arbeidet i en periode han egentlig burde fått fokusere på ting som er langt viktigere.

Disse finnes faktisk, hvilket kanskje virker uforståelig, debatt-temperaturen rundt VAR tatt i betraktning.

Fremmedgjøring og en følelse av tåkelegging av prosessen fra fotballtoppenes side har blitt kontret med fiskekaker og røyk fra VAR-motstanderne.

Til sammen har dette gitt alt annet enn en konstruktiv debatt.

Om det umiddelbart blir bedre etter denne rapporten er høyst usikkert.

Men den gir en legitimitet til prosessen som til nå har vært sørgelig fraværende.

For her går det bredt sammensatte panelet i detalj på så vel åpenbare begrensninger som muligheter.

Man belyser de negative konsekvensene på spillet. Og man belyser de positive effektene på kanskje særlig dommerstanden. Her har man faglig utvikling, samhold og kanskje også tiltrengt ny motivasjon.

Her får man også vite at presisjonen i avgjørelser i Eliteserien skal ha steget fra 86 prosent til 97 etter at VAR ble innført.

Tre av utvalgets medlemmer tok imidlertid dissens på denne konklusjonen, ifølge Johansen, da han fremla konklusjonene på Ullevaal denne onsdagen.

Fotballens dommerdag

«Dommere utvikler seg med erfaring», fortalte Johansen videre.

Uten at akkurat dette føltes som noen ny innsikt.

Likevel er hevingen av dommernes status en vesentlig bieffekt av VAR. Rekrutteringen til standen er meget bekymringsfull, i Norge som resten av Europa. Og alt som kan skape endring her, vil ha en egenverdi.

Det argumenteres også med at norske dommere vil ende bak i køen når det gjelder å få dømme i internasjonale mesterskap uten VAR-erfaring fra hjemlig serie. Uten at det finnes dokumentasjon på at det stemmer.

EM i sommer antydet at det kunne være noe i dette. Mesterskapet gikk av stabelen uten norske hoveddommere i de 51 kampene.

Men svenske Glenn Nyberg dømte likevel, til tross for at Sverige er ett av landene som har valgt å ikke innføre VAR.

VAR-rapporten antyder uten å konkludere. Og gir et grunnlag norsk fotball til nå har manglet. Den gir oss også en rekke tallbaserte konklusjoner.

Som at supportere på stadion er mer negative til VAR enn dem som ser norsk fotball hjemme på skjerm.

Men den forteller også at 52 prosent av VAR-motstanderne er åpne for å forlenge bruken hvis teknologien forbedres eller brukes mer konsekvent.

Ikke gratis, ikke godt?

«Gratis? Det e det ikke», som den tidligere byrådsleder tørt kunne konstatere.

Så langt i 2024 er 60 beslutninger endret i Eliteserien, ifølge forbundets egne sider.

Totalt er det spilt 224 kamper. Dette betyr én endring per fjerde kamp. Hver til en pris av over 280.000 kroner.

Med tre ekstra kameraer per kamp ville prisen blitt 700.000 kroner per endret avgjørelse hvis frekvensen sto seg.

«Noe man bruker penger på har alltid en alternativ bruk», sa Raymond Johansen.

En som vet dette bedre enn de fleste andre er generalsekretæren i Norsk Folkehjelp.

Før han kom til konklusjonen som altså ikke skulle være en konklusjon:

«Det er fullt mulig å skrote VAR».