Plateanmeldelse: Ramón – «Torres Tivoli»: Tivoli søker attraksjoner

BAK MASKEN: Ramón følger opp «Så klart det gjør vondt» med mer av det samme. Foto: SARA ABRAHAM/UNIVERSAL MUSIC

Det blir noe uforløst og monotont over Ramóns oppgjør med farsarven.

lørdag 28. september kl. 11:00

Det er temmelig nøyaktig to år siden Ramón Andresen slapp sitt lovende debutalbum «Så klart det gjør vondt», der han fremsto som en fiks ferdig popartist – ferdig formatert for en generasjon lyttere som foretrekker lengselen, selvforakten og hjertesorgen sin knadd ned til en tettpakket og lettfordøyelig ball.

I mellomtiden har han blitt kjent for et enda bredere lag av den norske befolkningen gjennom deltagelsen i årets sesong av «Hver gang vi møtes», der 26-åringens stemme og formidlingsevne lokket frem kollegiale tårer på ukentlig basis.

Nå er oppfølgeren «Torres Tivoli» klar. Et av Ramóns uttalte mål med albumet er å ta tilbake mellomnavnet Torres, som gjennom oppveksten vært en kilde til traumer, skam og andre følelser av begrenset verdi.

Det er et interessant utgangspunkt, men utover det råsterke åpne barndomssåret «Tivoli» er det få av disse låtene som dytter Ramón-prosjektet videre. Andreas Bache-Wiig gjør igjen en stødig jobb bak produsentspakene, denne gangen innenfor et ørlite «fyrrigere» og mer latininspirert uttrykk enn sist.

Hovedpersonen, på sin side, gjør ting vi allerede vet han kan.

Det største problemet med «Torres Tivoli» er mangelen på variasjon. Altfor mange av disse tolv sangene ligner på hverandre, selv med habile innhopp fra gjester som Gabrielle og svenske Daniela Rathana. Særlig første halvdel av albumet lider under en monotoni som reduserer solide enkeltlåter som «Rodeo» og «Chupa Chups» til utskiftbare brikker i en blass helhet.

I tillegg er låtene generelt for korte til å bli stort mer enn vignetter – det er kun den fine, akustiske avholdsballaden «Stå i kø» som strekker seg over treminuttersmerket – og det overhengende tivoli-konseptet rekker aldri å finne noen reell forløsning.

Dermed sitter vi igjen med et album som, vel, ikke gjør vondt nok.

BESTE LÅT: «Tivoli»