5 hours ago
3
SYNGER JULEN INN: Emma Steinbakken feirer høytiden med ti kjente og kjære låter. Foto: OKTAWIAN GORNIK/PROMODe musikalske pakkene fra Emma Steinbakken er i overkant myke.
Fredag 22. november kl. 17:30Emma Steinbakken har et par begivenhetsrike år å se tilbake på, fra det brede gjennombruddet via «Hver gang vi møtes» i starten av 2023 til konserten i Oslo Spektrum i høst. En av hennes tidlige suksesser var imidlertid med musikk til Netflix-serien «Hjem til jul», og da er det kanskje ikke så rart at hun senker skuldrene og kroner suksessen med en fullengder sentrert rundt høytiden.
En generell innvending mot Steinbakkens musikalske univers er at det tidvis kan oppleves en smule striglet og friksjonsløst. Det samme kan i aller høyeste grad sies om «Emmas jul» – her forekommer det strengt tatt ikke et eneste uventet øyeblikk, hverken når det kommer til låtvalg eller tolkninger.
For å sette det i et perspektiv: Tre av de fire første låtene («Himmel på jord», «Have Yourself A Merry Little Christmas» og DumDum Boys’ «Stjernesludd») er å finne på Kurt Nilsens sesongklassiker med KORK fra 2010. «River» tilhører Joni Mitchells klart mest covrede sanger, mens «Happy Xmas» er ihjelspilt etter alle tenkelige målestokker.
Steinbakken makter ikke å tilføre noen av disse låtene noe nytt eller eget. Da lykkes hun mye bedre med en energisk og mektig tapning av Chris Reas humpende hymne til veien, «Driving Home for Christmas». Her høres det for en gangs skyld at hun er 21 år gammel, på best mulig vis, og hun gruser ferske og fornorskede versjoner fra Bråtabrann og Violet Road.
Det nærmeste vi kommer en overraskelse er «Coles Corner» av den norgesaktuelle Sheffield-crooneren Richard Hawley – en låt som kler Steinbakkens stemme godt. Men det er vel ikke en julesang? Enda fjernere fra høytiden oppleves Fleetwood Macs «Songbird». Hovedpersonen er naturligvis i sin fulle rett til å assosiere julemusikk med hva hun vil, men rent konseptuelt krenger disse valgene mot en traust sviske som «En stjerne skinner i natt».
Med disse innvendingene ute i det åpne: Emma Steinbakken har en kraftfull og umiddelbart gjenkjennelig stemme, og både arrangementene, produksjonen og instrumenteringen er såpass smakfullt løst at det er umulig å se for seg dette ødelegge stemningen i juleselskapet.
Men som det heter i Spike Jones & His City Slickers’ novelty-klassiker fra 1948: «All I want for Christmas is my two front teeth». «Emmas jul» mangler bittet som kunne gjort albumet til et nødvendig tilskudd til tradisjonen.
BESTE LÅT: «Driving Home for Christmas»
English (US)