PFAS: Dette kan stoppe de farlige kjemikaliene fra å lekke ut i naturen

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Norges Geotekniske Institutt - les mer.

Mesteparten av forurensningen kan holdes tilbake i jorda i opptil hundre år, mener forskere.

Michel Hubert fra NGI og Björn Bonnet fra Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) analyserer jord- og vannprøver for PFAS i laboratoriet. (Foto: NGI)

– PFAS er ekstremt stabile molekyler. De sprer seg lett i naturen, er giftige og kan gi alvorlige helseeffekter, sier Michel Hubert.

Han er senioringeniør i NGIs avdeling for miljøgeoteknikk, og har nylig publisert og forsvart sin doktorgradsoppgave om PFAS ved NTNU.

– Når miljøproblemer ikke kan sees, er de lette å ignorere, sier forsker Michel Hubert. (Foto: NGI)

Disse giftene er en usynlig miljøtrussel

PFAS har vært brukt siden 1950-tallet i alt fra brannskum og matemballasje til regnjakker. De gir materialer ettertraktede egenskaper, men til en høy pris:

– Jeg pleier å si at den globale PFAS-forurensningen er like alvorlig som plastforurensningen, som har fått mye oppmerksomhet i media. Forskjellen er at PFAS er usynlig. Når miljøproblemer ikke kan sees, er de lette å ignorere, slår Hubert fast.

Undersøkelser viser at det er tusenvis av PFAS-forurensede steder i Europa, ofte knyttet til flyplasser og brannøvingsfelt der det har vært brukt mye brannskum. 

I Norge er for eksempel Oslo lufthavn et av områdene med særlig høye PFAS-konsentrasjoner i jorda.

EU har i årevis jobbet med å forby bare noen få av de mest skadelige PFAS-stoffene. Samtidig har industrien rukket å lage mange nye varianter.

– Dermed havner politikken på etterskudd. Reglene klarer rett og slett ikke å holde tritt med den raske kjemiske utviklingen, sier Hubert.

Oppsiktsvekkende bruk av kloakkslam

I doktorgradsarbeidet sitt undersøkte Hubert to metoder for å redusere spredning av PFAS fra forurenset jord: Jordstabilisering og jordvasking.

Den mest oppsiktsvekkende oppdagelsen var at bærekraftig biokull laget av kloakkslam kan binde PFAS i jorda i svært lang tid – samtidig som slammet får en nytteverdi i stedet for å bli avfall.

– Mange studier har vist at biokull fungerer i laboratorieforsøk. Vi flyttet forskningen ut i felt og lot jord blandet med biokull stå ute i regn, vind og snø i ett år. Resultatene var like gode som i laben, forklarer Hubert.

Jordvasking var den andre metoden. Her fant Hubert at PFAS binder seg sterkest til de minste jordpartiklene – leire, silt og organisk materiale.

– Ved å skille ut grovere deler som sand og grus, kan vaskingen bli mer effektiv. Like viktig er det å rense vaskevannet etterpå. Vi testet et spesialprodukt som fjernet mer enn 99 prosent av de farligste PFAS-stoffene, sier Hubert.

Michel Hubert (til høyre) gjennomfører feltforsøk med PFAS-forurenset jord. (Foto: NGI)

Viktig å forebygge utslipp

Hubert understreker at ingen metode kan «vaske verden ren»  – til det er PFAS-forurensningen for omfattende. Tiltak må brukes strategisk på de mest forurensede stedene, og gjerne flere tiltak samtidig.

– Det handler om å gjøre tiltak i områder der forurensningen er så konsentrert at den truer drikkevann og økosystemer. Derfor må vi sette inn innsatsen på flyplasser, industrianlegg og gamle papirfabrikker. Ellers vil disse kjemikaliene fortsette å spre seg, sier han.

Samtidig minner han om at opprydding bare er siste skritt.

– Å rydde opp PFAS er dyrt og krevende. Det viktigste er å forebygge utslipp og redusere bruken. EU diskuterer nå om PFAS kun skal være tillatt på helt nødvendige bruksområder, som i medisinsk utstyr, sier Hubert.

Han jobber nå både med nye EU-prosjekter og som rådgiver for industristeder med PFAS-utfordringer.

– For meg er det givende å drive med anvendt forskning. Det betyr mye å kunne bruke kunnskapen direkte i prosjekter som hjelper med å håndtere PFAS-problemet, og bidra til å hindre at situasjonen blir verre, sier han.

Referanse:

Michel Hubert: Remediation of Pfas.Contaminated Soils and Leachate: An Investigation of Desorption, Removal, and Immobiliziation Processes. Doktorgradsavhandling ved NTNU, 2025.