Per Arne (63) fikk dødsdom – medisin mot eggstokkreft reddet livet hans

– Jeg skulle egentlig ikke vært her.

Per Arne Steiring (63) fra Fauske fikk kreft i bukspyttkjertelen i 2019.

Det regnes som den dødeligste kreftsykdommen.

Mye fordi den ofte oppdages sent. 15 prosent av de som får denne diagnosen lever etter fem år.

For Per Arne begynte det med magevondt og feber.

Etter mye om og men fikk han påvist bukspyttkjertelkreft. Ikke bare én, men to ganger.

Først gikk det bra. Steiring ble operert, gikk på cellegift. Etter hvert kom kreftene tilbake. Men det gjorde kreften også.

Etter halvannet år måtte han fortelle sin samboer Neia at han hadde blitt syk. Igjen.

– Oi, skal det skje igjen, tenkte jeg. Da var jeg helt sikker på at jeg skulle miste ham.

Neia Vassbotn Steiring hadde vært gift før, men mistet mannen sin til aggressiv kreft i spiserøret. Nå måtte hun gjennom det samme én gang til.

Riktige medisiner, men ikke godkjent

Per Arne fikk cellegift igjen, men det holdt på å knekke ham. Etter hvert ble han satt til palliativ behandling.

– Det var jo som en dødsdom.

Men det fantes håp: hans søster Randi Steiring hadde hørt om gentesting.

Hun er også kreftsykepleier ved St. Olavs hospital i Trondheim.

Men gentesting var dyrt, og denne var via en privat klinikk. Likevel viste testen at det fantes medisiner.

Det mest effektive var olaparib, altså medisin mot eggstokkreft.

Selv om gentesten hans viste at denne medisinen ville være effektiv mot hans bukspyttkjertelkreft, var det ikke dermed gitt at han skulle få den.

Den var ikke godkjent i Norge som behandling mot bukspyttkjertelkreft.

– Jeg fikk beskjed om at det ikke var noe vits i å søke på denne medisinen.

– Hvordan var det å vite at det fantes en medisin som kunne hjelpe, men den skulle du ikke få?

– Helt forferdelig, egentlig. Det var jo mitt siste håp.

Likevel giftet de seg i mars 2022.

– Jeg innså at dette ble kanskje min eneste mulighet til å bli gift. Dessuten hadde vi planlagt bryllup før jeg ble syk.

Festen ble et sårt trengt lyspunkt i en tung tid.

Syv år etter at Steiring fikk diagnosen, er han fortsatt her – i aller høyeste grad.

Per Arne er uføretrygdet. To runder med cellegift har tatt på, men han gir seg ikke.

Derfor er den tidligere anleggslederen nå ringevikar hos Byggmakker på Fauske.

– Vi er veldig glade for at det gikk som det gikk med Per Arne, sier Ole Johnny Brekke på Byggmakker Fauske.

– Og så er han jo veldig omgjengelig, sier Brekke.

– Det er godt å kjenne at man ikke er helt parkert. At jeg fortsatt kan være til hjelp.

Synnøve Sundby Fallmyr

Heldigvis skjer det fremskritt

På et laboratorium på Oslo universitetssykehus har det vært ei større satsing på kreftforskning de siste fem årene.

– Det er en stor satsing fra de regionale helseforetakene at vi skal øke testkapasiteten. Nå tester vi mellom 30–40 pasienter i uken nasjonalt. Men vi er ikke i mål, sier professor Hege Russnes.

– Hvem får testet kreftsvulstene sine i Norge?

– I Norge får veldig mange av kreftpasientene gjort en mindre gentest som en del av sin første utredning av sykdommen. Det vi fokuserer på her, er de pasientene som har fått et mer avansert stadium, altså at kreften har spredt seg og hvor behandling ikke virker.

– Noen av disse pasientene kan altså få et medikament som man ikke vet sikkert om kan virke på deres krefttype.

Akkurat slik Per Arne fikk.

– Det er disse pasientene vi er opptatt av nå skal få denne store, litt dyre og kompliserte gentesten, sier hun.

Til nå har de gentestet over 4000 pasienter i Norge.

Det er nemlig viktig å vite hvem som trenger den kompliserte og kostbare gentesten som Per Arne fikk, og hvem som har nok med den enklere gentesten som koster mindre.

– Så denne kunnskapen får vi nå i løpet av året som kommer, og kan kanskje spisse mer inn hvilke pasientgrupper som virkelig bør testes, sier Russnes.

To om morgenen, to om kvelden

For Per Arne, som fikk kreftdiagnosen for andre gang i 2021, var ikke dette tilbudet på plass.

Men han hadde heldigvis kreftsykepleier-søster Randi og en kjærlig kone i Neia.

Randi sendte selv brev til Ekspertpanelet. De ba legen til Per Arne om å søke om eggstokkreft-medisinen på nytt.

Da gikk det.

– Jeg er nok skyldig henne livet mitt.

Per Arne Steiring om sin søster Randi

Nå har Per Arne levd i sju år med kreften, men den holdes i sjakk av pillene mot eggstokkreft. To om morgenen, to om kvelden.

– Jeg fikk medisinen på ei eller annen unntaksordning.

– Og du er frisk?

– Jeg føler meg i alle fall frisk! Kreften er der, men medisinene holder den i sjakk.

Innsamlingsaksjon for gentesting

Søndag 15. mars er Norges nest største innsamlingsaksjon etter TV-aksjonen. Nemlig Kreftforeningens egen innsamling.

I år går alle pengene til nettopp gentesting.

– Vi ønsker at flere pasienter skal få den muligheten Per Arne har fått. At man skal få en test som kan gi mulighet for ny behandling. Eller at man skal få vite at alle stener er snudd, sier generalsekretær Ingrid Stenstadvold Ross i Kreftforeningen.

Pengene fra fjorårets innsamlingsaksjon gikk også til gentesting for kreftsyke.

Bare i 2025 samlet de inn over 21 millioner kroner til forskning på kreft og gentesting.

– Er dere i mål neste år, tror du?

– Det tror jeg ikke vi er. Dette er jo et langt løp, men vi har bygget opp masse kapasitet på de årene vi har holdt på. Vi skal fortsette, for målet her er jo at flere pasienter skal overleve kreft. Og at alle pasienter skal kjenne at nå er alle steinene snudd.

Per Arne måtte betale av egen lomme, men det hadde han sluppet i dag.

– Det er vi kjempeglade for, og det er resultatet av at man har bygget denne kapasiteten, avslutter Ross.

– Betyr absolutt alt

Det er tilfeldigheter og mye penger som har holdt Per Arne Steiring i live:

Det er tilfeldig at søsteren hans var kreftsykepleier og visste om gentesten. Deretter arrangerte datteren hans en innsamlingsaksjon for å bidra til utgiftene ved gentesten.

Det kostet 70.000 kroner.

– Hvor viktig er det med mer informasjon til de syke?

– Det betyr absolutt alt. Når folk får en beskjed om kreft, og en uhelbredelig kreft som du kommer til å dø av, da er du villig til å leite med alt for å finne et håp, sier Per Arne.

For ham ble håpet til resten av livet.

– Hva er forskjellen på en hverdag hvor man lever, i forhold til en hverdag hvor man er redd for døden?

– Det var et dypt spørsmål.

Kona Neia skyter inn:

– Vi klarer å lage planer for framtiden. Sommerreise og gjøre vanlige ting. Vi tenker ikke bare på kreft eller død, vi tenker på livet.