Penga eller livet

Det mangler ikke på tall når verdensledere møtes til klimatoppmøter. Det handler alltid om tonn, varmegrader eller prosenter. Aller helst alt på en gang.

I år kompliseres det ytterligere fordi landene skal snakke om penger. Det er første gang siden toppmøtet i København i 2009. Selv ikke Parisavtalen har konkrete forpliktelser til finansiering.

Økonomi er et språk politikere forstår og velgerne deres snakker flytende. Uansett verdensspråk eller sjeldent urfolksspråk.

Klimasaken koster. Omstilling er kjempedyrt. Utslippskutt har en utgiftsside. Alle mulige klimamål, ambisjoner og løfter har også en økonomisk konsekvens.

Bakteppet er talende nok: I 2009 ble man enige om å samle inn 100 milliarder USD årlig fra verdens land innen 2020. Målet ble kanskje nådd i 2022. Nå ropes det om en tidobling av summen for årene fremover.

Det er svimlende mye mer enn et mål som ikke er nådd.

I en tid når verdenslederne vet at selv om bilene flyter i gatene i Spania eller skogbrannrekordene brenner opp i Brasil, så er klimaengasjementet svakere.

Mange detaljer

Så hvorfor bruke offentlige penger og politisk kapital på klimatiltak akkurat nå?

Spørsmålet kan like gjerne snus på hodet.

Hva er verdien av alle overnasjonale veikart, forpliktelser og målsettinger hvis det ikke følger penger med?

I politikkens språk kan man ikke sette makt bak krav, uten at det følger penger med. Uten makt er krav og målsettinger bare uforpliktende visjoner.

Fattige land må ha tillit til at rike land vil bruke penger på klimaomstilling. Næringsliv må kunne tro på at investeringsbeslutninger for tiår av gangen ikke tas under politisk uforutsigbarhet. En så stor omstilling i alt fra energiproduksjon, transport og forbruksvaner som klimasaken roper etter, skjer ikke av seg selv.

Diskusjonen er også krevende. Hvem skal betale, hvor mye? Som lån eller direkte bidrag? Innen hvor mange år? Hvem skal kunne motta pengene? På hvilke betingelser og til hvilke formål? Det er nok av detaljer hvor ulike djevler kan gjemme seg. Derfor er det ekstra krevende.

Å få rike land til å bla opp til klimasaken i møte med dyrtid og økte forsvarsutgifter, er ingen enkel sak. Det skjønner selvsagt forhandlerne i Baku. Dragkampen om pengebruk vil derfor etter all sannsynlighet ikke bli avgjort før på overtid, hvis man i det hele tatt klarer å bli enige. Fra før henger tilliten fattige land har til rike land i en tynn tråd.

Likevel er jakten på pengeforpliktelser viktig for klimasakens videre renommé og gjennomslagskraft. Derfor er årets noe nedtonede klimatoppmøte viktig. Selv om flere topp-politikere enn de norske har andre ting å bale med.

Den norske holdningen er at det må mer penger på bordet, i en tallfestet størrelsesorden som gjør det sannsynlig å oppfylle Parisavtalens langsiktige temperaturmål. Norge ønsker å stille krav til fremvoksende økonomier.

Det norske dilemmaet

I dype skoger eller idylliske stillehavsøyer eller på den spanske landsbygda er klimaendringene et spørsmål om menneskeliv. I den umenneskelig tørre lufta i det grå messesenteret i Baku gjelder det å holde liv i tanken om at ulike interesser kan enes om det felles beste i klimaets tjeneste.

Innen februar neste år skal alle verdens land igjen rapportere oppdaterte målsettinger om klimakutt som oppfølging av Parisavtalen og veien videre mot 2035. Brasil, som er vertskap for klimatoppmøtet neste år, vil være tidlig ute og varsler et nytt måltall fra scenen i Baku allerede denne uken. Det er ikke Norge rede til å gjøre.

Noen vil si at de rike, forurensede økonomiene burde se det som en særlig forpliktelse til å være både tidlige og tydelige i sine klimaforpliktelser. I god tid før stortingsvalget neste år og klimatoppmøtet må Norge uansett vise kortene.

Før sannhetens time både nasjonalt og internasjonalt, kan man bare registrere at det man kan kalle det norske dilemmaet preger hele klodens tilnærming til klimadebatten:

Det er enklere og mer behagelig å snakke om å starte opp nye ting. Vindkraft, solcellepanel eller karbonlagring, velkommen skal dere være!

Alt det vil gjøre vondt å kvitte seg med? Som oljeutvinning, kullkraftverk eller gamle industriarbeidsplasser? Hysj! Ingen grunn til panikk.

Landene er fra før enige om å tredoble fornybarinvesteringene og å doble energiomstillingen. Det første er behagelig å kaste penger etter, det siste er veldig krevende.

Klimatoppmøtet i Baku vil som fjorårets i Dubai synliggjøre at det er en forskjell på landene som først og fremst vil snakke om klimatilpasning, støtte til tap og skade - mens andre vil snakke om konkrete utslippskutt. Bare når alle skjønner at alle må tenke på begge deler samtidig, vil klimaarbeidet gå fremover. Billedlig sagt er det mange som har kniven på strupen ettersom årene etter Parisavtalen går.

Det er derfor spørsmålet om hvor mye penger vi har og hva vi skal bruke dem på er så viktig.

For alle land handler det om pengene.

For noen handler det også om livet.