Påtelemyndigheten nådde ikke frem med straff for hensynsløs atferd som tillegg til vold

Dommen Høyesterett avsa denne uken har utgangspunkt i en tiltale for vold i familieforhold. En 40 år gammel mann ble i lagmannsretten dømt for å ha slått ektefellen i ansiktet, og for å ha dunket hodet hennes i veggen ved å holde henne i håret.

For dette fikk han 50 dagers fengsel – for øvrig etter å ha sittet 164 dager i varetekt. Siktelsen gjaldt opprinnelig både voldtekt og drapstrusler.

Foran barna

Årsaken til at saken er havnet i Høyesterett, er at volden mannen er dømt for, ble utøvd i påsyn av parets barn, som var 3 og 15 år gamle. Påtalemyndigheten har anført at volden mot barnas mor er å anse som hensynsløs atferd mot barna, noe som i seg selv er et straffbart forhold etter straffeloven § 266. Denne bestemmelsen lyder:

«Den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd (...) krenker en annens fred, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år.»

Spørsmålet er om det er teknisk mulig å bruke denne bestemmelsen parallelt med voldsbestemmelsen, eller om barnas tilstedeværelse kun skal være et skjerpende moment ved straffutmålingen for volden.

Lagmannsretten konkluderte med det siste, men påtalemyndigheten anket til Høyesterett, som bestemte seg for å slippe saken inn til vurdering. Denne uken kom altså konklusjonen, og Høyesterett er enig med lagmannsretten. Førstvoterende Thom Arbne Hellerslia skriver:

«Ordlyden i § 266 rekker svært langt. For eksempel vil krenkelser av den fysiske integritet – volds- og seksualforbrytelser – lett også gripe inn i sinnets integritet for den som selv rammes av vold eller overgrep. Ut fra forarbeidene er det imidlertid ikke meningen, slik jeg leser disse, at bestemmelsen skal anvendes i konkurrens med disse bestemmelsene, uavhengig av hvor hensynsløs atferden måtte være. Bakgrunnen for at bestemmelsen i det hele tatt ble vedtatt, var å ramme straffverdige fredskrenkelser som ikke ellers var straffbare.»

Gammel bestemmelse

Høyesterett legger til grunn at bestemmelsen, som har eksistert  siden 1955, aldri tidligere er blitt praktisert på denne måten, og at legalitetsprinsippets krav til klarhet og forutberegnelighet derfor taler imot en slik utvidelse av anvendelsesområdet. Men Høyesterett legger inn et forbehold:

«Det er en forutsetning for resonnementet at belastningen for den som overværer tiltaltes atferd, fanges opp av straffutmålingen for hovedovertredelsen. Dersom denne ikke er straffbar, eller er mindre straffverdig enn belastningen for den som overværer handlingen, ser jeg ikke bort ifra at det etter omstendighetene kan stille seg annerledes», skriver Hellerslia.

Konklusjonen blir at den fredskrenkelsen det innebærer å være vitne til en straffbar handling, i stedet skal fanges opp som en skjerpende omstendighet ved straffutmålingen av det underliggende forholdet.

– Forsøk på utvidelse

Forsvarer Bendik Falch Koslung mener § 266 i seg selv er et problematisk straffebud, fordi ordlyden er så generell at den etter hans syn gir lite forutberegnelighet.