Høyesterett strammer inn bruken av elektronisk varetekt

I sommer innførte Stortinget en hjemmel som åpner for at siktede kan utholde varetekt med oppholdspåbud, i praksis husarrest med elektronisk fotlenke. Den ferske bestemmelsen fikk fort oppmerksomhet i den såkalte Frosta-saken. Der endte det med at Høyesterett langt på vei avskar muligheten for å bruke denne bestemmelsen i saker om fengsling av hensyn til allmennhetens rettsfølelse.

Les: Ankeutvalget er fortsatt ikke fornøyd med Frostatings husarrestbruk i Frosta-saken

Hvordan bestemmelsen skal praktiseres på de ordinære fengslingsgrunnlagene, unndragelsesfare, gjentagelsesfare og bevisforspillelsesfare, har det imidlertid vært lite praksis på. 

Kriminalomsorgsdirektoratet opplyste tirsdag at det til nå er 16 siktede som har fått innvilget denne typen varetekt. Tre av disse er mindreårige. Én av de 16 er blitt tilbakeført til vanlig celle, etter brudd på vilkår.

Tiltalt for organisert kriminalitet

Hvordan disse 16 sakene er fordelt på unndragelsesfare, gjentagelsesfare og bevisforspillelse, er ikke spesifisert. I en kjennelse Høyesteretts ankeutvalg avsa mandag, fremkommer det imidlertid at det i hovedsak vil være fengsling på grunnlag av gjentagelsesfare, som blir det praktiske bruksområdet for elektronisk varetekt.

Dette til tross for at Borgarting lagmannsrett for to uker siden innvilget husarrest til en straffedømt der unndragelsesfaren var vurdert som høy. Denne kjennelsen ble anket, men Høyesterett forkastet anken uten begrunnelse.

Les: Klar fare for flukt – men tiltalte får likevel ja til hjemme-varetekt med fotlenke

Saken som har brakt spørsmålet opp til Høyesterett på nytt, og denne gangen med en fyldig begrunnelse som resultat, er en sak som neste uke starter opp i Oslo tingrett. Tiltalen gjelder norsk borger tiltalt for narkotika og hvitvasking av over 70 millioner kroner, som ledd i organisert kriminell gruppe. Mannen har bedt om å få sitte i varetekt med fotlenke, i stedet for fengsel.

«Bare sjelden»

Dette sa Oslo tingrett ja til sist uke, blant annet på bakgrunn av Borgarting-kjennelsen i saken over. Påtalemyndigheten anket, hvoretter lagmannsretten sa nei. Siktede anket videre, og dermed har Høyesteretts ankeutvalg fått nok anledning til å plukke opp ballen. Og denne gangen griper de den.

I kjennelsen viser utvalget for det første til forarbeidenes uttalelse om at slik elektronisk fotlenke ofte ikke vil kunne ivareta formålet med fengslingen, og «særlig gjelder dette når fengslingsformålet er å unngå bevisforspillelse».

Deretter legges til til grunn at adgangen til å bruke elektronisk fotlenke i unndragelsessaker fremstår «som relativt snever», og «bare sjelden» for utenlandske borgere uten særlig tilknytning til Norge. Utvalget mener videre bestemmelsen ikke kan tolkes annerledes for norske borgere enn for utenlandske, og gjentar uttalelsen som ble formulert i Frosta-saken, om at ordningen synes «mer praktisk i enkelte saker der siktede varetektsfengsles på grunn av gjentakelsesfare».

Ikke helt utelukket

Ankeutvalget slår samtidig fast at det ikke er utelukket å bruke elektronisk fotlenke også ved unndragelsesfare og bevisforspillelse, men da bare i «enkelte tilfeller».

«Forsvarer har vist til HR-2025-1979-U, der ankeutvalget forkastet en anke fra påtalemyndigheten i en svært alvorlig sak, hvor det forelå unndragelsesfare. Til dette bemerker utvalget at avgjørelsen ikke er begrunnet nærmere. Den kan dermed ikke få utslagsgivende vekt i noen retning», repliserer Høyesterett.

Forsvarer Abdelilah Saeme. (Foto: Inger Marie Grini)

I kjennelsen listes det så opp relevante momenter i drøftelsen, der siktelsens alvorlighet og graden av unndragelsesfare står sentralt. Forsvarer i saken, Abdelilah Saeme, mener Høyesterett legger opp til en smal anvendelse av den nye bestemmelsen. 

– Dersom muligheten for bruk av elektronisk kontroll i unndragelsestilfellene blir for snever, vil man fort havne i en situasjon hvor lovgivers intensjon om reduksjon i bruk av varetekt vil være vanskelig å oppnå, all den tid det nettopp er varetektstilfellene med grunnlag i unndragelsesfare som oftest blir svært lange, sier Saeme.

Han fremhever at lovgiver uttrykkelig understreket at varetekt med elektronisk kontroll ikke skal være utelukket, selv ved unndragelsesfare.

– Vi mener at klienten i denne saken burde vært å anse for å være i kjernen av de tilfellene hvor et slikt virkemiddel er egnet til å oppfylle formålet med varetektsfengslingen, all den tid han er norsk statsborger med hele sitt liv i Norge. Dette i tillegg til at han, når dom faller i tingretten, vil han ha sittet varetektsfengslet i nærmere to år, og slik sett også i målgruppen lovgiver ønsker å redusere varetektsbruken mot, sier Saeme.

Ankeutvalgsprejudikatet finner du her.