«Overrasker, berører og setter spor»

Noen bøker har den evnen at de omslutter deg som en varm klem. «Thornhedge» er en av disse.

Den har en unik blanding av mørke, magi, humor, og dyp melankoli, noe som gjør den vanskelig å legge fra seg.

T. Kingfisher, som egentlig heter Ursula Vernon, er kjent for sine gjen­fortellinger av eventyr – og her forstår man hvorfor.

Hun har tidligere tolket Tornerose i barne­boken «Harriet the Invincible», men «Thornhedge» er noe helt annet: en fortelling som treffer lesere i alle aldre.

Tornerose med en tvist

Dette er en ny vri på eventyret om Tornerose, med en annerledes hoved­person og en snudd fortelling.

I stedet for en ond fe som kaster forbannelse over et spedbarn, møter vi den godhjertede og mislykkede feen Toadling.

Hun er sendt til menneskenes verden for å gi en velsignelse til et nyfødt barn. Men ting går galt, og Toadling blir bundet til å vokte en forbannelse hun aldri mente å kaste.

Når en nysgjerrig ridder dukker opp ved den tykke veggen av torne­kratt som skjuler et forhekset slott, tvinges Toadling ikke bare til å beskytte det hun en gang skapte, men også å konfrontere de dype hemmelighetene hun har skjult i flere hundre år.

På kun 120 sider klarer Kingfisher å skape komplekse og elskverdige karakterer.

Mange bryter også med tradisjonelle arketypiske roller; de har titler som ofte står i kontrast til deres faktiske oppførsel – kongen bryr seg lite om sitt land, ridderen ønsker ikke å kjempe, og prinsessen er bare vakker på utsiden.

Et hjertevarmende monster

Hovedpersonen, Toadling, er sårbar og menneskelig til tross for at hun ser ut som en padde.

Toadlings kamp med ensomhet, selvforakt og ønsket om å bli elsket, er universelle følelser. Hun er jordnær, snill og omtenksom – en karakter som er like praktfull som hun er merkverdig.

«Thornhegde» utfordrer ideen om skjønnhet, som utforskes på en dypere måte i boken. Kingfisher knytter den til makt, styrke og indre kvaliteter, som hun vakkert beskriver:

Sakte, men sikkert, lærer leseren også å se forbi det ytre og bli litt mer lik Toadling ved å tenke mer som henne. Overraskende nok, viser hennes verden seg til å være enda vakrere enn vår.

Noe å ønske seg mer av

Om jeg skulle ha noe å utsette på «Thornhedge», så er det slutten av boka. Den føles litt for rask og enkel. Den kunne gjerne vært utbrodert litt mer, men skal ha pluss for å være uforutsigbar.

«Thornhedge» overrasker, berører og setter spor – en liten historie som rommer store følelser.

Selv med sin korte lengde, gir den en dybde og sjarm som blir sittende, og den minnet meg på at det vakre ofte finnes der vi minst venter det.

Som en god fe har Kingfisher fått meg til å tro på magi igjen. Og for første gang skulle jeg ønske at jeg var en padde.