Ondskapen unnslipper

18 hours ago 1

Anmeldelse

«Nürnberg» («Nurenberg»)

• Med: Russell Crowe, Rami Malek, Michael Shannon, Leo Woodall, Lydia Peckham, John Slattery

• Regi: James Vanderbilt

• Premiere på kino fredag 28. november

• Drama / krigsfilm. USA. 12 år. To timer og 28 minutter.

Hermann Göring ble arrestert i Østerrike 7. mai i 1945. Han var ifølge denne filmen iført en lyseblå, nesten pastell-aktig uniform, og hadde rukket å legge seg solid ut i løpet av krigens siste år.

Göring hadde vært Tysklands riksmarskalk siden 1940, og var lenge ansett som Adolf Hitlers etterfølger – dersom føreren selv skulle falle fra. Nå viftet han med det hvite flagget, mens de allierte måtte bestemme seg for hva de skulle gjøre med de overlevende nazistene:

Henrette dem først som sist, noe de færreste ville anse som urimelig? Eller stable på beina en rettssak, et internasjonalt militær-tribunal, som kunne dømme de 22 som sto tiltalt, Göring inkludert.

Det siste ville være nyttig for å etablere presedens for ettertiden. Kanskje kunne det også lære menneskeheten noe om hvordan nazismen, med sitt industrielle folkemord, kunne skje.

Motargumentet var at farene ved å gi krigsforbryterne en plattform kunne ha uoversiktlige konsekvenser. Men stemmer som den amerikanske høyesterettsdommeren Robert H. Jacksons (Michael Shannon) og psykiateren Douglas Kelleys (Rami Malek) vant til slutt frem, og Nürnbergprosessen ble et faktum.

Blant dem Göring delte tiltalebenk med, og som får en viss oppmerksomhet i denne filmen, er Rudolf Hess (Andreas Pietschmann), som hevder å lide av hukommelsestap, samt Julius Streicher (Dieter Riesle), redaktør for den nasjonalsosialistiske publikasjonen Der Stürmer og rabiat antisemitt.

Men det er er Göring selv, i Russell Crowes røslige skikkelse, som befinner seg i sentrum, primært i interaksjon med Kelley, en representant for det nazistene anså at var en «jødisk» disiplin: psykiatrien og psykoanalysen, og som i utgangspunktet var der for å fritte ut Göring om hvordan han planla å forsvare seg.

Lages det for mange filmer om andre verdenskrig?

aJa!bNei!cJa – spesielt i Norge

Kan Kelley forstå noe av Göring? Hva er ondskap? Var jødeutryddelsen, slik riksmarskalken hevder, et politisk verktøy, et nyttig redskap for å oppildne massene til rasehat, og med det muliggjøre diktaturet? (Og som det uansett var Heinrich Himmler som hadde hovedansvaret for, ifølge den hjertesyke, opiat-avhengige tjukkasen).

Vel. Så veldig langt inn i mørkets og ondskapens hjerte kommer vi ikke i «Nürnberg» heller. Kelley diagnostiserer Göring som «narsissist» – og lar det i grunn være med det.

Ja, han blir langt på vei sjarmert av «monsteret». Nok til at han begynner å smugle brev ut til krigsforbryterens vakre kone og bedårende datter, som lever i skjul et sted utenfor den bombede byen i Bavaria.

Iveren «Nürnberg» demonstrerer på dette feltet blir en smule grell i mine øyne. Spesielt i kombinasjon med iveren den også utviser for å presentere oss for autentiske filmbilder fra dødsleirene. Det er et strekk i filmen, cirka midtveis da rettssaken tar til, som gir oss de grusomme opptakene, én gang til:

Traktorer som skuffer lik ned i massegraver. Utmagrede mennesker – mer levende enn døde. Bunnløst svarte øyne som har bevitnet den mest ufattelige ondskap.

Dette midt i en film som riktignok smykker seg med et «en advarsel fra historien»-budskap. Men som også er en underholdingsfilm; et «spennende» rettssals-drama av den typen som rent formmessig kunne vært laget når som helst i løpet av de siste 40-50 årene.

Det kunne vært tilgivelig dersom filmen hadde kommet dypere. Men det gjør den ikke. Göring slipper som mange vil vite «unna», og forblir et (ekstremt selvnytende) mysterium. Regissør og manusforfatter James Vanderbilts overflater er flotte. Men han evner ikke så mye mer enn å kruse på dem. (Her er filmen ikke ulik «vår egen» «Quisling»).

Russell Crowe har ikke vært Hollywoods mest populære mann i senere år, etter at de fant ut at han i all hovedsak var en harry fra New Zealand. Men det skal ha ha: Han er er svært solid her. Da hadde jeg større problemer med Malik som psykiateren:

Skuespilleren har et i utgangspunktet begivenhetsrikt ansikt, og har bestemt seg for å understreke det ved hjelp av store mengder affektert mimikk. Han gjør seg enda snodigere enn han i utgangspunktet er, og jeg kan ikke si annet enn at resultatet er forstyrrende eksentrisk.

Og hvorfor er Lydia Peckham med? Tilsynelatende bare for å være et vakkert kvinnelig ansikt i en film totalt dominert av alvorstunge mannfolk-fjes.

«Nürnberg» er en «Oscar-søknad». En film som ikler seg tradisjonelle gevanter i et ønske om å tilfredsstille de mest tilårskomne og konservative blant akademiets stemmeberettigede.

Verdt å få med seg – for historieinteresserte, og for innsatsen til Crowe. Men lyktes den i målsettingen? Å si oss noe om ondskapens natur, enn si «banalitet» (sitat Hannah Arendt)?

Nei. Det kan jeg ikke med den beste vilje hevde.