«Omskaper virkelige hendelser til triviell litteratur»

«I mitt lune hi» har allerede rukket å skape debatt.

Boken tar utgangs­punkt i en retts­sak der en mann ble dømt til ni måneders fengsel for å ha over­våket en alene­mor og datteren, som i flere år bodde i sokkel­leiligheten i huset hans.

Både den nå voksne datteren og den dømte mannen mener det er uakseptabelt at Helene Uri skrev en roman med denne konkrete retts­saken som utgangs­punkt – uten å varsle dem i forkant.

Det kan man selvsagt forstå, men det kommer nok til å skje igjen. Det er tross alt ute i den virkelige verden roman­stoffet befinner seg.

Blakk og sexy

Helene Uri tar utgangs­punkt i doms­avsigelsen, som blir sitert i brudd­stykker gjennom romanen. Ut fra dette dikter hun en historie om Bjørn, som lever alene i et rekkehus­område i Oslo.

Bjørn lever et stille liv i huset han vokste opp i. Han møter eks­kona Frida en gang i uken. Han har en kompis som heter Alf, og en hund som heter Labb.

Og det er stort sett det, inntil Anne Marie står på døren sammen med datteren Angelica.

Anne Marie er ung, blakk og sexy. Han er middel­aldrende, med masse kvadrat­meter, og ensom. Han passer datteren, og tar dem med på turer i skogen.

Anne Marie og Angelica sørger for liv og røre i det store, tomme huset. Bjørn synes dette er så mye verdt at han til og med spanderer uten­lands­turer på sine leie­boere, og lar Anne Marie slippe å betale hus­leie.

Dette er altså en ordning begge parter kunne sett seg tjent med, hadde det ikke vært for at Bjørn etter noen år installerer overvåkings­kameraer i alle rom i sokkel­leiligheten.

Uten utdannelse

Helene Uri forteller historien veksel­vis fra Anne Maries og Bjørns perspektiv. Når Anne Marie kommer til orde, sier hun «sjøl» i stedet for selv, hun bruker a-endelser, og hun bruker «han» istedenfor «ham» som objekts­form, slik yngre folk gjerne gjør.

Forfatteren er også en av landets mest profilerte språk­vitere. Hun har sikkert hatt glede av å legge inn disse innslagene av sosiolekt, slik at Anne Marie, som er uten avsluttet utdannelse og fra en liten bygd, fremstår som tro­verdig.

Det er altså lagt ned et arbeid her for å få stemmene til Bjørn og Anne Marie til å skille seg fra hverandre.

Men på samme måte som det kun er et tynt lag av fiksjon mellom historien vi har kunnet lese i Aftenposten og det vi får servert i romanen, høres roman­figurene aller mest ut som Helene Uri.

Alene­moren Anne Marie fremstår som en litt enkel sjel, men er ikke fremmed for å bruke et begrep som advokat­salær.

I samtaler med sin forsvars­advokat lurer Bjørn på hvordan han kunne være så dum å sette opp overvåkings­kameraene.

«Disse tankene spruter opp i meg som masete spring­vann», tenker han.

Maksimalistiske setninger av denne sorten er det mange av.

Bjørn og eks­kona Frida diskuterer om katten de har skaffet seg skal hete «Sne» på grunn av den hvite pelsen, eller «Sno» siden den er så flink til å sno seg rundt beina til eierne sine.

Blir ikke kjent

Det tar tid å etablere livs­historiene til både Bjørn og Anne Marie, noe som er nødvendig for at vi skal bry oss om dem.

Det føles likevel som om vi får vite for lite til at vi blir ordentlig kjent.

I tillegg har Helene Uri valgt å la hoved­personene fortelle deler av historien inne på kontoret til sine advokater. Dette grepet, som Uri av uforståelige grunner holder fast ved gjennom hele boken, forsinker frem­driften.

«I mitt lune hi» minner om bøkene til den tyske forsvars­advokaten Ferdinand von Schirach. Med utgangs­punkt i sine opplevelser som forsvars­advokat skrev han noveller om de menneskene som sto overfor hverandre som ofre og gjernings­menn i retts­salen.

Hos Ferdinand von Schirach ble historiene fortalt i form av fortettede, minimalistiske noveller.

I Helene Uris norske avlegger går det 125 sider før alene­moren i sokkel­leiligheten omsider oppdager overvåkings­kameraene, og ytterligere 150 sider før leseren endelig slipper ut. I virkeligheten.

Omstendelig

Det finnes alltid en større livs­fortelling bak de ordene som kommer med en doms­avsigelse. Skjønn­litteraturen har en unik mulighet til å gi oss innsikt i hva som driver selv de mest mot­bydelige over­gripere.

Vi kan få en forståelse for ofrenes lidelse. Ikke minst kan vi forstå at historien om skyld og straff ofte er mer kompleks enn en dom kan gi uttrykk for.

Disse mulighetene klarer ikke Helene Uri helt å utnytte. Til det er fortellingen for omstendelig. Språket for blomstrende.

Da blir også de menneske­skjebnene som skildres, på sett og vis trivielle.